..til Giktbloggen.no, en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 27 år.
Omtalt i VG
Tirsdag i 17-tiden ringte en journalist fra VG for å høre om ung-ufør-fordeler og unge uføre og slike ting. Så da svarte jeg på noen små spørsmål. Egentlig var jeg litt stresset, for jeg var på tur til bowlinghallen hvor jeg skulle spille biljardturnering, men jeg svarte likevel etter beste evne. Og så sendte jeg journalisten et bilde av meg, så han liksom hadde noe å krydre artikkelen med.
Så i dag kunne du, hvis du var blant de 1.5 millioner nordmennene som leser VG hver dag, lese om meg i VG. På side 10 i en svært tynn spalte helt til høyre. Snill som jeg er, har jeg fått tak i siden, og kan presentere den her for deg. Så ser du at jeg ikke lyver liksom.
Klikk på bildet (eller her) for større versjon. Og klikk her for en skikkelig stor versjon.
Helsevesenet? NAV? Tross alt, ganske bra.
Følger man debatten om helsevesenet kan man få inntrykk av at det står skikkelig elendig til her i landet. Skikkelig elendig liksom. Folk dør på trappa etter å ha blitt sparket i ræva ut på holka av en korrupt lege. Sykehusene er styrt av en samling mennesker med horn i pannen, tallet 666 tatovert i ræva og hesteklover til føtter. Og medisiner? Det får man ikke. For så jævlig er det liksom.
Vel, nå er jeg en rimelig rutinert bruker av helsevesenet. Og, jeg er godt fornøyd. Selvsagt, alt kan jo forbedres, men herregud da! Jeg har alltid fått god behandling, nærmest uten unntak. Klart, noen leger har jeg jo kommet bedre overens med enn andre, og noen sykepleiere har vært snillere enn andre. Sånn er det, og sånn vil det sikkert alltid være. Men likevel. Det er viktig å si det, spesielt i disse tider når “alle” klager sin nød: Det helsevesenet vi har i dette landet er faktisk innmari, innmari bra!
Og så har vi NAV.
Ja, det er innmari mye som går galt i NAV. Vi har alle lest historiene fra fortvilte brukere som spiser kattemat etter å ha fått 300 kr i sosialstønad i måneden. Sånt er jo selvsagt hinsides, og naturligvis må sånne episoder ryddes opp i. Likevel, og det er det viktige; NAV veileder sikkert 10.000 brukere hver bidige dag. NAV har ansvaret for store deler av statsbudsjettet, vi snakker om flere hundre milliarder kroner. Så herre min hatt; NAV gjør faktisk en ganske bra jobb, når det kommer til alt.
Joda, jeg har både fått god behandling og dårlig behandling fra NAV. Og jo, jeg har både fått dårlig og god behandling på sykehusene. Men når alt kommer til, så er det faktisk slett ikke så ille der ute i det offentlige helsevesenet.
Og det er det faktisk viktig at noen sier!
Ingen Quick-fix på sykelønnsproblemet
Politikere trekker ofte gal konklusjon og iverksetter feil medisin basert på mangelfullt grunnlag. Like ofte ser vi at politikere totalt overser faglige innspill til fordel for mer eller mindre rabiate drømmer eller visjoner. At 40 brukerorganisasjoner den 20. juni 2008 stod utenfor Stortinget og demonstrerte mot regjeringens rasering av rehabiliteringstilbudet i dette landet gjorde lite inntrykk på den styrende eliten som tydeligvis er frakoblet både sunn fornuft, kunnskap og verden her ute.
TALLET PÅ UNGE UFØRE STIGER
I 2004 endret Bondevik-regjeringen Attføringsordningen slik at unge kronikere ble fratatt mulighetene til å ta utdanning som attføringstiltak. Det ble advart mot at tallene på unge uføre mest sannsynlig ville stige på grunn av dette, men regjeringen bøyde ikke av fordi attføringsordningen ble brukt av (for) mange og kostet (for) mye.
Noen få år senere stiger uføretallene blant unge kronikere. Og ingen politikere skjønner noe som helst. “Hvordan kunne vi forutsett dette”, spør de. Og så hamrer de løs med sitt (feilslåtte) budskap. Umoral, ropes det fra Stortinget og millionærvillaene.
HELSEKØENE STIGER
Siden de rød-grønne tok over har helsekøene økt. Ifølge Høyre skal tallet på de som står i helsekø akkurat nå være på 250.000. Økningen siden “sosialdemokraten” Jens Stoltenberg tok over skal være på minst 36.000. Og det er selvfølgelig dramatisk.
Verre er det dog at vi har politikere som er så fullstendig talentløse at de ikke klarer å trekke den forholdsvis enkle linjen mellom økningen i helsekøene og sykemeldingstallene. Det, mine damer og herrer, er jo den virkelige krisen her. Vi styres av en samling imbisiler.
REHABILITERINGSKØER
Mange brukerorganisasjoner har vært, og er, bekymret for rehabiliteringsløftebruddene til regjeringen. Det het, en gang for lenge siden, at rehabiliteringsarbeidet er det kanskje viktigste man kan gjøre for å holde mange – og da spesielt kronikere – lengere i arbeid. Men regjeringen har tydeligvis funnet viktigere ting, for rehabiliteringskøene er lange og de blir stadig lengere.
Konsekvensen vil være, og er, at sykemeldings- og uføretallene stiger. En revmatiker som får fysikalsk behandling vil (antagelig) kunne stå lenger i jobb enn en som ikke får det. En nyoperert som får oppfølging vil komme seg raskere tilbake i arbeid. Dette er så grunnleggende at jeg er sjokkert over at politikerne rett og slett – heller ikke her – klarer å trekke linjen mellom manglende rehabiliteringstilbud og økningen i sykemeldingstallene. Det er faktisk ganske sjokkerende.
- Sykemeldte skal ha dårlig samvittighet
I e24 kan vi dag lese at SSB-forsker Erling Røed Larsen mener at sykemeldte på en måte bør ha dårlig samvittighet for at de er borte fra jobben:
Man skal føle et lite stikk når man er borte fra jobb, og tenke på hva man går glipp av. Det er bare sunt. Selvfølgelig skal man være hjemme når man er reelt syk, men handlingsrommet for fraværet er stort.
- SSB-forsker Erling Røed Larsen til e24
Jeg er helt enig. Det er bare bra, og sunt, at folk føler seg ubekvemme med sykdom og fravær fra jobben. Det forskeren derimot ikke sier, er jo at for svært mange er det jo sånn allerede. Jeg kjenner masse mennesker som lider av svært alvorlige sykdommer. Og de mener alle sammen, faktisk helt uten unntak, at det er ufattelig trist å måtte være hjemme fra jobben bare fordi de er sengeliggende eller fullstendig slått ut. Ufattelig kjedelig, synes de det er. Dagene blir liksom helt uten mening.
Man skal også være klar over at de dagene disse vennene mine er hjemme, så er de såpass skrale at de hverken klarer å gå, eller sitte. De må ligge. I sengen. Men hadde noen kommet og båret dem på sine hender ut i en drosje, kjørt dem på jobb, båret de inn på arbeidsplassen og akkurat det samme ved arbeidsdagens slutt, så hadde de gladelig takket entusiastisk “ja” til det.
Jeg har en venn som har fått en sykemelding hos legen på noen uker.
Hadde sjefsmoralisten Kristin Clemet fått snusen i det hele hadde hun sikkert slengt hånlig med håret og ønsket min venn rett inn i fortapelsen. Stein Erik Hagen hadde sikkert brukt min venn som et eksempel på hvor dårlig det egentlig står til med arbeidsmoralen i dette landet. Men det sjefsmoralistene selvsagt ikke vet, er at min venn, som har hatt bekhterevs sykdom i over 50 år, og som kan rotere nakken litt under 3 grader hver vei, samt en kunstig hofte, ikke skal bruke sine sykemeldingsdager på å ligge på sofaen og se på fjernsyn eller shoppe eller noe sånt. Neida, han har fått en to ukers sykemelding hos legen for å trene. Min venn skal faktisk trene, antagelig gå på ski hvis været tillater det, hver bidige dag. Og sikkert både én, to og tre økter. Hver dag. I et par uker. Og han gjør det, ja du gjettet det sikkert, for å klare å jobbe.
Snakker om å ta ansvar selv!
Men så har jeg en del andre venner også. Som jeg egentlig på en måte skjemmes litt over å høre på. For de kan ta ut egenmeldingsdager for å dra på hytta. Eller for å kjøre snøscooter en arbeidsdag det er fint vær. De er også noen skikkelig sytepaver. Har de tråkket over bare bittelittegrann, så er det liksom helt krise. Da må de liksom holde sengen. Helt verst liksom.
I den grad livet er en konkurranse, så skal disse sytepavene av noen venner være evig glade for at de ikke har særlig dårlig helse. For hadde de opplevd sånne virkelige smerter bare én dag eller to, så vet jeg ikke hvordan det skulle gått med dem. Jeg har for eksempel brukt en halv time ned en 100 meters lang bakke i dag. Jeg skulle hente bilen, og for hvert skritt kjente jeg en skjærende, kolossal smerte i venstre hofte. Men slike smerter er jo på en måte ikke noe å bry seg om. Det gjør vondt der og da, men snart er man på jobb som vanlig, og da går det sikkert over på et vis. Alternativet, å måtte ligge på sofaen, er jo tross alt mye verre.
Jeg synes vi bare kan være ærlige om det. Mange av de som tar ut egenmeldingsdager er noen skikkelig sytpeiser. En litt vond skulder er ikke noe å bæse over. Jeg har hatt en ganske vond venstre arm i 9 år, uten at jeg på en måte har syntes at det var så innmari mye å klage over. Leddet er på en måte ødelagt, så jeg har en bevegelse i albuen på ca 10 grader. Det er jo faen ikke noen big deal. Herregud. Jeg har da en arm til.
Nei, dere som faktisk klarer å gå. Omså bare med krykker. Kom dere på jobb!! Dere aner faen ikke hvor deilig dere har det!
Face your fear
De som ikke har sjekket saken nærmere tror ofte at blogging handler om navlebeskuende, hjernedød hyllest til moter ført i pennen av småjenter med shoppingbudsjett som mellomstore land i Afrika. Og for mange blogger kan dette faktisk stemme, men så har du de bloggerne som benytter seg blogging for å publisere viktige eller oppbyggende tanker. Eller svært sterke historier.
Regine Stokke er en av disse.
Hun er bare 18 år gammel, men hun blir neppe 19. Hun har blogget lenge som sin kreftsykdom, og hun har gjort det med en åpenhet man bare må beundre. Hun har vist en voldsom modenhet og styrke i kampen mot sykdommen. Gjennom gripende innlegg har vi kunnet følge henne gjennom behandlinger, smerter, lyspunkter og helt ut i det aller stummeste mørke.
Som det siste innlegget hun skrev idag:
“Jeg begynte på cellegift igjen i går. Jeg føler meg helt elendig, og jeg er så lei. Det blir sikkert den siste cellegiftskuren min, siden kroppen ikke tåler mer. Magen min er helt sprengt siden milten og leveren er så stor. Magesmertene sliter jeg fortsatt med, så jeg må få store doser med smertestillende. Jeg tror egentlig ingen kan forstå hvor utmattet jeg er og hvor vondt jeg har det.”
(utdrag fra Regines blogg)
Dette kan fort bli det siste innlegget Regine skriver, og det smerter meg å vite at hun har det vondt. Jeg håper hun i det minste skal få slippe smertene den siste tiden. Jeg håper den siste tiden blir så fin som den bare KAN bli. Jeg håper hun finner ro. Jeg leser at hun er lei. Jeg vet ikke hva jeg håper, for jeg synes dette er helt forferdelig. Jeg har avbrutt skrivingen av dette innlegget fire ganger for å tørke tårene. Og jeg kjenner henne ikke i det hele tatt, utenom at jeg har fulgt med på bloggen hennes en god stund. Jeg vet ikke hva man kan si, hva man bør si, hva man burde ha sagt. Jeg aner ikke.
Fordi av og til hjelper det ikke. Uansett hva man sier.
Oppdatering:
Torsdag den 3. desember sovnet Regine Stokke stille inn med familien rundt seg. Jeg har gitt en minnegave via Kreftforeningen. Du kan gjøre det samme via denne linken: http://kreftforeningen.no/stoett_kreftsaken/givermuligheter/minnegave (Skriv “minnegave til Regine Stokke i melding til Kreftforeningen, og “navn navnesen” i feltene der informasjon om pårørende skal fylles inn. Jeg har vært i kontakt med Kreftforeningen, som sier at det holder å oppgi Regine Stokke, så vil gaven komme til riktig adresse.)
Hvil i fred, Regine Stokke.
Ut av dæ sjæl opplevelse
Et meget interessant uttrykk fra krigen er “The Phony War” (Liksomkrigen), som var merkelappen Britene ga tiden mellom Polens fall og invasjonen av Frankrike. Antagelsen var at hvis Storbritannia ikke var med, var det ingen som sloss. I løpet av “Liksomkrigen” rakk Sovjetunionen å rulle over Finland og okkupere de østlige delene av Polen. Tyskerne rakk å okkupere både Danmark og Norge.
I 2005 ble et minnesmerke for 2. verdenskrig åpnet i Washington D.C. Det er formet som to store ovale arenaer med fontener, hvor den ene representerer krigen i Stillehavet, mens den andre representerer krigen i Atlanteren og i Europa. Hovedinskripsjonen lyder “Andre Verdenskrig, 1941-45″. Man kan være fristet til å mistenke at amerikanske skolebarn lærer at den annen verdenskrig startet i 1941.
Ikke for det; da jeg gikk på skolen lærte vi at 2. verdenskrig startet i 1940 og varte i fem år. Vi lærte om kampene ved Narvik. Vi lærte om bombene som falt over London under “Blitzen”. Vi lærte om D-dagen. Og vi hadde ganske mange timer om bragdene til Gunnar Sønsteby og Max Manus. Vinterkrigen ble forbigått i stillhet. Kampene på østfronten ble nesten ikke nevnt.
I Sovjetunionen tegnet man etter krigen et bilde av av Sovjetunionen som et fredselskende land som ikke hadde hatt noen befatning med hendelsene i 1939 og 1940 da kapitalistmaktene bestemte seg for å sloss med hverandre. “Den store Fedrelandskrigen” startet i juni 1941 da Nazi-Tyskland angrep helt uten foranledning.
Historien er i det hele tatt full av eksempler på at én og samme situasjon kan tolkes helt forskjellig fra person til person, by til by, land til land, verdensdel til verdensdel. Et tall som høres veldig høyt ut ett sted, kan høres ut som en bagatell et annet sted.
Tapstallene under D-dagen har for eksempel blitt fremstilt som ekstremt høye. I en film som “Saving Private Ryan” (1998) består åpningssekvensen av en 25 minutters intens volds- og nedslaktingsorgie der havet farges rødt av blod. Men når alt kommer til alt var tapstallene under denne meget dristige operasjonen historisk små. På “Omaha Beach” døde det for eksempel ikke mer enn drøyt 1000 allierte soldater.
(Som jo isolert sett selvfølgelig er et vanvittig høyt tall.)
Men når man tenker på at tyskerne henrettet 212 000 av sine egne soldater for disiplinærbrudd under krigen, blir ikke 1000 falne soldater på “Omaha Beach” så høyt lenger. Og hva med sovjetiske NKVD som henrettet 198 000 av sine egne soldater i løpet av 1941-42 alene? Faktisk viser det seg at Den røde armes selvpåførte tap i løpet av krigen oversteg de samlede tapene til både Storbritannia og USA. Etter krigen kunne en aktør som Storbritannia oppgi sine døde og sårede med en rimelig høy grad av nøyaktighet, mens Sovjetunionen rundet av sine tapstall til nærmeste hele million.
Det inntrykket vi har av verden er ganske enkelt bygget opp av vårt folks kultur, vår skolegang, vår kunnskap, våre lover, våre regler og våre normer. Jeg, som kommer fra helt vanlige kår, vil ha et ganske annet syn på verden enn kronprins Haakon. Kassadamen på Rimi vil ha et helt annet syn på verden enn kultursnobben som jobber på Nasjonalmuseet. Det er helt naturlig at topplederen i en stor bedrift har et litt annet syn på verden og mulighetene det enkelte menneske har, enn den fattige innvandreren som vasker kontoret hans på kvelden.
Vi er formet av vårt opphav.
Derfor er det egentlig ikke så veldig interessant hva enkelte mennesker mener om eksempelvis trygdeutbetalinger eller størrelsen på sosialhjelpen. Vi kan med ganske stor nøyaktighet forutsi hva enkeltmennesker mener bare ved å se på hvem de er. Mennesker har en tendens til å nesten bli parodier på seg selv. Blant annet ser vi at den såkalte “arbeidslinjen” der sosialklienter skal få redusert sine utbetalinger “for deres eget beste” og bli satt til å gjøre forefallende arbeid gratis for “å ta dem på alvor” i all hovedsak er frontet av personer som enten har – eller har hatt – ledende stillinger i det norske samfunnet. Kristin Clemet, som står oppført med over 2 millioner kroner i inntekt i fjor i skattelistene, gikk tidligere i sommer ut i VG og mente at mye av sykefraværet skyldes manglende arbeidsmoral. Hun var også veldig imponert over arbeidsmoralen til noen polakker hun hadde hatt jobbende i hagen. Og helt nylig var hun ute igjen, denne gangen i NRK, og mente at noe av grunnen til at mange unge under 25 år går arbeidsløse er fordi de er for kresne.
Kristin Clemets virkelighetsforståelse er jo selvsagt en helt annen enn min; som jo i ærlighetens navn kanskje kan bli litt i overkant “forståelsesfull” overfor sykdom eller svakhet. Grunnen til det er jo selvsagt ganske banal, jeg er selv ufør, kjenner mange som er uføre, har sett ganske mye lidelse i mitt liv og tjener ganske lite. Det ville vært veldig merkelig om jeg skulle gått ut og ment det samme som en millionær.
Mitt poeng er at vi burde se litt mer på oss selv og vårt eget opphav – og gjennom det få en større forståelse av hvorfor vi mener det vi mener. Vi må se på hvem vi er og hvor vi kommer fra for å kunne forstå andre og andres meninger. Det nytter ikke å slå hverandre i hodet med vår egen virkelighetsoppfatning. Vi må heller søke å finne fram til en felles forståelse av virkeligheten. Finne fram til det vi kan være enige om. Finne fram til fakta.
Men først må vi alle ha en “Ut a dæ sjæl opplevelse” så vi vet hvem vi er og hvorfor vi mener det vi mener.
(kilde, tall for krigen: “Europa i Krig” av Norman Davies, Gyldendal, 2007)
Ta deg sammen!
Etter å ha publisert et innlegg om trygdedebatten i blant annet Minerva, har jeg blitt kontaktet av noen journalister som ville vite mer om slike ting. Blant annet har NRK ringt og spurt om mulighetene for et intervju eller en opptreden i et radioprogram. Så får vi se om det blir noe av, men dersom jeg skal intervjues eller debattere dette spørsmålet må man jo ha argumentene klare.
(Så hvorfor ikke bare skrive dem her, så alle kan lese dem?)
Mitt syn på debatten rundt trygder er ganske enkelt. Bli for en gangs skyld enige om hvem som skal ha trygd og hvor stor denne skal være, og så får man overlate resten til NAV. Tulledebatter om etikk og moral kan politikerne spare til sene kveldstimer i rødvinsrus. Men selvsagt må man, også i en trygdedebatt, skille trygd fra trygd og sykemeldinger fra sykemeldinger. Og så må man kanskje gjøre seg noen tanker om samfunnet og arbeidslivet som helhet. Men det viktigste er uansett bare å bli enige om et standpunkt.
Og mer har jeg egentlig ikke å si om den saken.
Men når det kommer til min kritikk av debatten rundt trygder har jeg en del å si. Dette, mine venner, er en stor årsak til (den voksende?) politikerforakten vi har i dette landet. En politikerkaste som tydeligvis ikke har noen evne til å sette seg inn i situasjonen til selv den enkleste uføretrygdede stakkar. Den samme politikerkasten som ikke går av veien for å innvilge seg selv og sine fordeler mer normale folk bare kan se langt etter. Jeg kunne nevnt i fleng – og skal for en gangs skyld gjøre det også. Les og la politikerforakten vokse!
- Mai 2006. Statsminister Jens Stoltenberg og Oljeminister Odd Eriksen leverer tilbake sine “firmabiler”, henholdsvis en snerten Mini Cooper og en scvwææær Volvo til over 800.000 kr, etter at det kom for en dag (eller overraskelse?) at ikke alle i dette landet syntes det var greit at ministerne hadde såpass kostbare biler til privat bruk på skattebetalernes regning.
- Noen uker senere viser det seg at statsrådene Brustad og Solheim har sneket litt i barnehagekøen.
- Måneden etter melder VG at skyhøye strømpriser antagelig vil ramme minste- og uførepensjonister knallhardt i de kommende vintermånedene. SVs miljøvernminister Helen Bjørnøy oppfordrer folk til å “sette ned tempraturen og ta på seg en varm genser.”
- September 2006. Bjarne Håkon Hanssen vil bryte avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) og endre sykemeldingsordningen. Gerd Liv Valla fillerister den Røde-grønne regjeringen. Stoltenberg hadde feilvurdert. Igjen.
- Året etter. Bjarne Håkon Hanssen forsøker å utrydde fattigdommen i dette landet ved å be om sosialklienter “stå opp om morran..!”
- 20. juni 2008. 40 organisasjoner demonstrerer utenfor Stortinget mot de Rødgrønnes løftebrudd i forhold til rehabilitering.
- Sommeren 2009. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen ringer 3 toppledere på Ullevål Sykehus for å forsikre seg om at vennen Inge Ryan får tipp-topp behandling.
- Sommeren 2009. Kristin Clemet, mangemillionær, uttaler at sykefravær handler om etikk og moral. Mangemillionæren legger videre til at hun er særdeles imponert over arbeidsinnsatsen noen innleide polakker viste henne da hun (med pisk?) drev dem rundt i hagen. Clemet viser også til at gravide tydeligvis sykemelder seg langt mer nå enn de gjorde før (noe som senere viste seg å være galt).
- Økonomiprofessor Øivind Anti Nilsen ved Norges Handelshøyskole (NHH) uttaler til Nettavisen at uføretrygd er smittsomt.
Og sånn kunne vi fortsatt nærmest i det uendelige. Det hører med til historien at under den Rød-Grønne regjeringen har millionærene i dette landet fått massive skatteletter, mens de sykeste har fått økt egenandelene på livsnødvendige medisiner. Ser vi på kommune-Norge finner vi eksempler så grelle at de ikke egner seg på trykk. Sykehusene sliter med kolossale underskudd, som har betydd nedskjæringer i tilbudet. Og rehabiliteringsplasser forsvinner stadig vekk.
Men som Kristin Clemet sikkert ville sagt det: Det er bare å ta seg sammen, altså!
En hjelpeløs debatt
(Også Publisert i Minerva den 19. oktober 2009)
Om debatten rundt trygd, latskap og nordmenns arbeidsmoral.
Debatten rundt trygder og nordmenns (manglende) arbeidsmoral startet tidligere i sommer da Kristin Clemet gikk ut i VG og proklamerte at sykefravær handler om (manglende) etikk og moral. Siden den gang har mange hevet seg inn i debatten, den ene mer kunnskapsløs og forvirret enn den andre. Vi kunne nevnt i fleng, men lar det være.
For debatten rundt trygder, sykemeldinger, kostnader, pensjoner, (manglende) arbeidsmoral og (nordmenns) latskap har paradoksalt nok kommet inn i et uføre. Det er etter min mening på tide å rydde i debatten, sånn at vi kan gå videre.
Jeg våger påstanden at mange av deltakerne i debatten faktisk ikke vet forskjellen på uføretrygd, attføring, rehabilitering, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Ikke særlig uvanlig i seg selv, de færreste vet jo forskjellen på rehabiliterings- og attføringspenger, men da blir det litt håpløst å komme med innlegg i debatten også.
Nei, det debatten trenger er at deltakerne starter debatten på begynnelsen. Med mindre man finner svar på noen helt elementære spørsmål, så blir det poengløst å fortsette debatten. Og det første man må enes om er ganske enkelt:
Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ikke klarer å skaffe seg egen inntekt via arbeid, eller skal dette være opp til hver enkelt å løse selv? Hvis svaret på dette spørsmålet er at det nettopp er ønskelig at vi i Norge har et et velferdssamfunn som stiller opp for enkeltpersoner som sliter og har det vanskelig, så har man kommet ganske langt. For da blir neste spørsmål:
Hvem skal samfunnet hjelpe?
På dette punktet er det rimelig bred politisk enighet om at mennesker som ikke klarer å jobbe på grunn av sykdom eller andre problemer bør få en trygd. En støtte til et verdig liv. Vi vil ikke ha folk rekende rundt for å tigge penger. Samfunnets sikkerhetsnett skal fange opp de som faller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller skader. Det er i tillegg bred politisk enighet om at friske folk uten arbeid bør få en viss inntekt fra samfunnet mens de søker jobb. Vi er også ganske enige om at folk bør få erstattet tapt arbeidsinntekt hvis de blir syke i en kortere periode – såkalte sykepenger.
Og til slutt er det bred enighet om at ingen skal sove på gaten og legge seg sultne om kvelden.
Det er så vidt meg bekjent ingen som er uenige i disse tingene, kanskje med unntak av noen få rabiate liberalister ytterst på høyresiden. Vi vil ganske enkelt ha et sikkerhetsnett i Norge! Dette er vi alle enige om!
Men det man burde diskutere er ting som dette:
- Hvor mye skal en uføretrygd være på?
- Hvor syk/plaget/skadet må man være for å få en uføretrygd?
- Hvor mye skal vi gi de arbeidsløse?
- Hvor syk må man være før man kan bli sykemeldt?
Finner man svar på disse spørsmålene, så kan man egentlig bare avslutte hele debatten, for da blir resten opp til NAV, NAVs kontrollmyndighet, politiet og domstolene å fikse. Det høres jo flott og logisk ut, men så enkelt er det faktisk ikke:
For etter hva jeg kan bedømme er det ikke trygdepolitikk man har diskutert til nå. Det er regelbruddene. Kristin Clemet antydet for eksempel at mange sykemeldinger er grunnløse. Hun henviste blant annet til at mange flere gravide går sykemeldte i dag enn for bare få år siden. Lege Jørgen Skavlan var nylig ute i Aftenposten og mente litt av det samme. Nordmenn er ganske enkelt litt latere enn andre folk, uten at det skulle være noen grunn til det.
Unnskyld meg, men hva er det som feiler disse to debattantene?
Vi er enige om at alle som er for syke til å jobbe skal ha trygd. Så hvis man ikke er for syk til å kunne jobbe – så skal man jo ikke ha trygd heller! Da skal man spores opp og straffes! Er dette i det hele tatt noen vits å diskutere? Hvis mange sykemeldinger er grunnløse, så er det jo ikke selve ordningen det er noe galt med. Da er de jo et helt annet sted problemet sitter. Som at kontrollrutinene er for dårlige hos NAV. Eller at enkelte fastleger ikke gjør jobben sin. Eller at enkelte personer rett og slett er kriminelle. Eller at straffene for trygdejuks er for lave. Vi trenger jo ikke å diskutere hele trygdehimmelen bare på grunn av noen mørke skyer. Hvis man mener at NAV har for lite resursser til å avdekke trygdejuks, så må man jo i så tilfelle argumentere for at NAVs budsjetter bør styrkes. Det er et helt legitimt standpunkt og ganske sikkert et fornuftig ett også.
Det er derimot noe helt annet hvis Kristin Clemet eller Jørgen Skavlan mener at det er for lett å bli uføretrygdet eller sykemeldt i dette landet. Ikke misforstå; det er helt legitimt å diskutere vilkårene for å få uføretrygd. Men da må man jo si hvilke regler man vil gjøre noe med også, ikke sant?
Det er for eksempel et krav at man må ha mistet minst 2/3 av sin arbeidsevne før man kan få innvilget attføring. For å få innvilget uføretrygd må et attføringsløp først ha blitt forsøkt, i tillegg til at man må ha en sykdom/skade/lyte av så alvorlig grad at man ikke med noen rimelighet vil klare å utføre et lønnet arbeid. Hvis Kristin Clemet eller andre debattanter er uenige i disse vilkårene, så er jo det en helt ærlig sak – og absolutt noe man kan diskutere. Kanskje man bør øke kravene for å få uføretrygd? Jeg synes ikke det, men det går jo an å diskutere spørsmålet. Kanskje man burde ha forsøkt minst to attføringsløp før man kan få innvilget uføretrygd? Og burde man kanskje ha mistet minst 3/4 av sin arbeidsevne, mot 2/3 idag?
Sånt går det jo i det minste an å diskutere.
Problemet er at det gjør vi ikke. Man diskuterer ikke regelverk eller grunnlaget for regelverket. I steden stempler man svære grupper av befolkningen som snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Man stiller spørsmålstegn ved folks etikk og moral. Man lanserer det ene latterlige forslaget etter det andre. Man glemmer helt elementære forutsetninger. Som for eksempel:
Ja, det er lettere å bli uføretrygdet i Norge enn i Polen. Fordi vi er enige om at det skal være sånn. Og inntil vi blir enige om noe annet, så bør det være helt greit og legitimt å søke uføretrygd, attføring, arbeidsledighetstrygd eller sykepenger uten å få en moralsk pekefinger rettet mot seg.
Bli medlem i NRF – få en trenings-DVD
Norsk Revmatikerforbund kjører nå en kampanje for å få flere medlemmer. Melder du deg inn som et nytt medlem før 5. november får du NRFs rykende ferske Trenings-DVD tilsendt i posten, sammen med en liten velkomstpakke med informasjon. Du vil også få 50% rabatt på medlemskontigenten for året 2009! Er du allerede medlem i NRF har du muligheten til å verve et nytt medlem – og som takk for innsatsen vil du motta en DVD du også!
Kronisk toppidrett
Toppidrettsutøvere som Petter Northug, Andreas Thorkildsen og Ole Einar Bjørndalen får mye oppmerksomhet og ros for sine prestasjoner. Med rette selvsagt; det er jo utvilsomt en stor prestasjon å kaste en pinne 100 meter uten å treffe noen funksjonærer, eller å gå kjapt på ski med et gevær på ryggen, men spørsmålet vi må stille oss er likevel:
Er det kanskje ikke en minst like stor prestasjon at jeg går på butikken for handle? Eller ikke at jeg gjør det, for jeg kjører jo til butikken, men tenk på en rullestolbruker da. Tenk på rullestolbrukeren i Hasvik som først må kaste den lamme kroppen over i rullestolen, så kjempe seg nedover en islagt trapp, så rydde oppkjørselen til huset for snø – kanskje med en liten turspade – for så å bryte rullestolen gjennom gaten ned mot butikken, før hjemturen starter med to pakker melk hengende i en pose bak på styret og en pakke egg plassert på fanget.
Ville du ikke si, sånn egentlig, både i forhold til prestasjon, angstrengelse og talent – at rullestolbrukerens handletur i Hasvik var en minst like stor prestasjon som Andreas Thorkildsen OL-gull? Eller Ole Einar Bjørndalens verdenscupseier i Sotsji? Eller er kanskje ikke rullestolbrukerens prestasjon egentlig større all den tid rullestolbrukeren jo må prestere hver dag, året rundt?
Satt på spissen, så kan man vel kanskje hevde at en normal handletur for meg muligens kan sidestilles – rent prestasjonsmessig – med Morten Gamst Pedersens innsats i forrige landskamp mot Sør-Afrika.
Ja, det er merkelig å se på prestasjoner på denne måten. Og selvsagt er alt satt på spissen, og selvsagt er jo dette sånn egentlig bare litt tullete. For mine prestasjoner kan ikke måles eller verdsettes. De får ingen omtale i aviser. De fører ikke til at fjortenåringer knipser bilder av meg med pocketkameraet de fikk til konfirmasjonen. Betalingen er også skuffende dårlig. Jeg har ingen trener, intet støtteapperat og intet forbund. Jeg har ikke engang en skikkelig sponsor.
Men det er kanskje det som gjør det hele litt imponerende?
Nyeste innlegg:
Siste kommentarer:
- Tore D Haaland: Kampen for betegnelsen Ung ufør
- ~SerendipityCat~: Omtalt i VG
- Skutt seg i foten | Altamagazin: Ingen Quick-fix på sykelønnsproblemet
- Fredrik Näs: Helsevesenet? NAV? Tross alt, ganske bra.
- Elin Ørjasæter: Ingen Quick-fix på sykelønnsproblemet