Tilbud: alternativ trening

For revmatikere kan det være vanskelig å drive med idrett. Sett bort fra sjakk og dataspill er det ikke mange idrettene funksjonshemmede egentlig kan drive med på et visst nivå. Biljardidrett er unntaket, og gledelig nok; biljardidrett er samtidig verdifull trening.

Jeg mener helt seriøst at et par timer biljardidrett noen ganger i uken kan gi revmatikere bedre bevegelighet i knær, armer, hofter, rygg og nakke. Idretten drives innendørs i oppvarmede lokaler, og stiller overhodet ingen krav til styrke eller utholdenhet. Personlig merker jeg økt bevegelighet i nakken allerede etter femten minutters trening rundt biljardbordet, rett og slett fordi idretten «krever» at man beveger musklene man sjelden gjør ellers. Knærne blir mykere, hoften mer bevegelig og fingre, skuldre og armer får seg en brukbar workout. Svært mange av bevegelsene man gjør rundt et biljardbord kan faktisk minne om de øvelsene man gjør hos en fysioterapeut eller på et treningsstudio. Myke, skånsomme bevegelser er ikke bare god trening for oss revmatikere, det er morsomt nok også hemmeligheten til å bli en bedre biljardspiller.

Skrur opp biljardbord. Meg til høyre.

I løpet av de siste ukene har jeg og biljardklubben her i Tromsø jobbet hardt for å klargjøre vårt eget lokale. Det har vært sene kvelder og mange ømme ledd – men nå nærmer vi oss ferdigstillelse. 11 flunkende nye biljardbord er straks ferdig satt opp i et 400 kvm stort lokale på Skattøra i Tromsø, og best av alt; det er åpent for alle.

Jeg har som ambisjon å danne en revmagruppe som kan treffes på ukentlig basis i hallen for å spille biljard, drikke kaffe og snakke om løst og fast. Jeg har nylig gjennomført et instruktørkurs i regi av Biljardforbundet, og med bakgrunn som revmatiker de siste 29 år har jeg gode forutsetninger for å gi spillere med særskilte behov god oppfølging og instruksjon. Derfor; har du lyst til å spille biljard eller kanskje aldri har prøvd det før eller kanskje du er på utkikk etter en morsom hobby – så foreslår jeg at du sender meg en epost eller ringer meg (se kontaktinfo nederst i dette innlegget) så skal jeg treffe deg i biljardhallen vår og få deg i gang! Tid på døgnet spiller ingen rolle – jeg har fri tilgang til hallen uansett når det måtte være.

Tilhører du revmatikerforbundets lokallag i Tromsø eller BURG Tromsø må du gjerne slå på tråden. Jeg instruerer nemlig også grupper! Vi har utstyr og alt du eller dere vil trenge, så det er bare å ta med den kroppen dere har.

NB! Inntil videre har vi ikke fått bygget rullestolheis, så vi kan dessverre ikke ta imot rullestolbrukere pr dags dato. Det er en liten trapp opp til lokalet, men den klarer dere fint å forsere med litt pågangsmot.

Så hva venter du på? Slå på tråden, så møtes vi!

Kontaktinformasjon:
Peter Andre Jensen
tlf 95 96 95 43
post@peterandrejensen.no

2 Kommentarer

Periodene

De kommer. Periodene. Der man ikke gidder bry seg om smerter eller medisiner. Der symptomer får seile sin egen sjø. Der legebesøk utsettes eller «glemmes». Alle kronikere vet hvilke perioder jeg snakker om. Og for de av dere som ikke vet det: periodene jeg snakker om er de periodene der man bare er så inderlig lei.

Rett og slett bare lei.

Kroniske sykdommer av alvorlig art, som for eksempel leddgikt, er ikke sykdommer som går over av seg selv. De varer livet ut. Og flere ganger i løpet av livet vil kronikeren kjenne at nå – akkurat nå – er «nok er nok». Nå driter jeg i alt og glemmer hele skiten for en periode. Jeg svelger medisiner på rutine, eller så driter jeg i det. Jeg går til legen, med mindre det er noe bra på TV.

Toppidrettsutøvere opplever lignende perioder. Der trening er et ork, gymsokkene lukter verre enn noen gang og der absolutt alle TV-programmer – selv NRKs «Ut i Naturen» – plutselig fremstår som så altoppslukende interessante at veien fra sofaen til marka fortoner seg som så lang at ikke engang Askeladdens gode hjelpere ville vært særlig til hjelp.

Men periodene går over. De gjør alltid det. For snart er kronikeren eller toppidrettsutøveren tilbake hos fysioterapeuten eller på bøylehesten som om ingenting hadde skjedd. Og akkurat da, i det øyeblikket, er kronikeren takknemlig for at han – og bare han – selv kan bestemme hvor og når han må ta seg en pust i bakken. En pause. Et avbrekk. En hvil.

En periode.

4 Kommentarer

Pasient 2.0

Foto: Øyvind Vik, Creative Commons

Steve Bruce spilte over 400 kamper for Manchester United fra 1987 til 1996. Han var en midtstopper av den gamle skolen; hard som stein, tøffere enn toget og god på hodet. Men det som gjør ham interessant er det faktum at han kan karakteriseres som den siste av sin art. En midtstopper som ham har vi aldri sett siden. Han var pløsete og framstod som utrent. Han var faktisk rent ut feit, treg og med spenst som en potetsekk.

Siden Steve Bruce la opp har fotballen gjennomgått en revolusjon i forhold til trening, kosthold og profesjonalitet. Fotball er i dag et spill for toppidrettsutøvere. Du vil ikke finne noen spillere på landslaget eller i Premier League med en kroppsform i nærheten av det Steve Bruce hadde. Spillerne i dag er atletiske, raske, tynne og muskuløse.

Dette er interessant fordi jeg tror litt av utviklingen vi har sett i fotballen vil forplante seg også til morgendagens pasienter. Helsepedagogikk – det å ta brukerkunnskap på alvor i behandlingen av pasienter – er på full fart inn i sykehusene. Internett gir pasientene helt andre muligheter enn før til å orientere seg om behandlingsformer og medisiner. Brukerforum gir pasienter muligheter til å utveksle erfaringer på et helt annet nivå enn før, da man i større grad måtte sette sin lit til at naboen hadde samme sykdom som deg for å kunne snakke om den i det hele tatt.

Morgendagens pasienter vil være ytterst orienterte, kunnskapsrike og bevisste på valg av sykehus, lege, medisiner og behandlingsformer. Man kan godt kalle det en profesjonalisering av pasienten, for det er akkurat det det er. Den tiden da pasienten kom til legen, fikk en pille i hånda og gikk frisk hjem er definitivt over, på samme måte som den tiden da fotballspillere drakk øl i garderoben før kamp er det.

Dette har sine fordeler, men også noen klare ulemper. En stadig mer opplyst og kravstor skare av pasienter vil kunne forskyve maktbalansen lege-pasient i en uheldig retning. Det er legen som er fagpersonen på sykehusene, ikke pasientene. Jeg ser allerede i dag antydninger av at enkelte selvutvikla pasienter behandler seg selv og sprer mistro blant andre pasienter om legenes kompetanse og habilitet i forhold til utskrivning av medikamenter. Derfor er det viktig at profesjonaliseringen av pasientene skjer på en måte som er positiv. Gjennom økt fokus på brukererfaring og mestringslære i sykehusene kan man involvere pasientene i et område av behandlingen der pasientene kan bidra med nyttig kunnskap.

Det vil gi bedre resultater på lang sikt. Og det er resultatene man er opptatt av, her som i fotballen.

1 Kommentar

Et ærlig nytt år

Min gode venn Edgar oppdaterte sin meget nyttige Ordliste om Mestringsteori rett før jul med det nye ordet Compliance, som er et begrep som beskriver i hvor stor grad en pasient etterlever anbefalinger fra helsevesenet. Dette ble for meg en tankevekker, og endret mitt siste møte med helsevesenet på en ganske dramatisk måte.

Der jeg tidligere har svart «jada, jeg tar cellegiften Methotrexate én gang i uken og føler at medisinen gir brukbar effekt» på spørsmålet «Og Methotrexate, den tar du én gang i uken? 4 tabletter?» fra legen, svarte jeg nå «nei, fordi den har hatt større bivirkning enn virkning på meg så langt«.

I og for seg er ikke det at pasienter ikke gjør som legen sier noe nytt. Leger har så vidt jeg vet denne problematikken på timeplanen i løpet av studieårene, og i deres daglige virke møter de helt sikkert ofte pasienter som svelger stikkpillene eller som rett og slett ikke følger deres anvisninger til punkt og prikke.

Jeg har sagt ifra mange ganger til legen(e) om at Methotrexate ikke har hatt ønsket virkning på meg. Den gav meg bare fyllesjuke, som jo blir i overmåte teit for en totalavholdsmann. Men legen har såkalt «instistert». Jeg har ikke følt at min opplevelse av medisinens virkning har nådd fram, så etterhvert har jeg gått over til å bare jatte med ham. For «jada, jeg tar cellegiften Methotraxate én gang i uken og føler at medisinen har hatt brukbar effekt så langt«.

Poenget med å være klar over begrepet Compliance har en tosidig grunn:

1. Du vet at problematikken rundt det at pasienter ikke etterlever råd fra helsevesenet eksisterer, og at du (eventuelt) ikke er den eneste som driter i det legen forteller deg.

2. Og du vet at legen er klar over at de rådene han gir ikke nødvendigvis blir fulgt, og derfor faktisk bare blir glad dersom du forteller ham hvilke av rådene hans du ikke har noen intensjoner om å etterleve.

For legen betyr det at han kan være sikrere på at de rådene han gir faktisk blir etterfulgt av deg som pasient, og mer viktig; han kan gi deg behandling med utgangspunkt i faktisk kunnskap og ikke basert på antakelser. I sum betyr det at dialogen mellom deg som pasient og legen blir bedre fordi den baseres på ærlige tilbakemeldinger, og det vil i ytterste konsekvens gi deg som pasient bedre helse.

Så med det ønsker jeg alle revmatikere og andre kronikere et godt nytt – ærlig – år!

5 Kommentarer

Jeg er frisk

Var på sykehuset i går for å få et skudd Mabthera, men under pasientsamtalen med revmasykepleieren måtte jeg jo bare si det som det var. Jeg er i veldig, veldig, veldig god form for øyeblikket. Og blodprøvene bekreftet det også.

Jeg har en CRP på 8. Det er, relativt sett, veldig, veldig, veldig lavt. Det er selvsagt aaaaaltfor høyt for friske folk, men for revmatikere med en aktiv sykdom er en CRP på 8 nærmest å betrakte som julaften. Jeg har ligget på rundt 50 de siste åra, men jeg hadde en CRP på 200 så sent som i 2006. En CRP på 8 kan du kanskje beskrive som en influensa?

Kort fortalt er CRP en prøve man gjør for å finne ut hvor mye betennelse man har i kroppen. Friske folk skal vanligvis ikke ha noen utslag på denne prøven. Får du en infeksjon vil din CRP stige. Referanseområdet på denne prøven er mellom under fem og under 10 (mg/L). Ifølge revmatologen på UNN hadde jeg vært innenfor referanseområdet dersom jeg hadde fått målt min CRP hos fastlegen, og ikke hos revmatolog. Hadde jeg vært en frisk person på besøk hos fastlegen ville han neppe sendt meg til videre utredning engang, bare bedt meg komme innom igjen etter noen uker for å sjekke om verdiene hadde gått ned.

Så, relativt sett, er jeg frisk.

Med relativt mener jeg her «frisk» som i betydningen «såpass frisk som man kan håpe på som en revmatiker med aktiv sykdom». Det betyr at jeg, forholdsvis uanstrengt, klarer å gå bortover et helt flatt gulv, og nesten klarer å gå ned en trapp uten å kreke meg nedover. Jeg har riktignok ganske hovne ankler, knær og albuer, og neida, jeg klarer neppe å snu hodet veldig langt til hverken høyre eller venstre, men relativt sett vil jeg regne formen jeg har nå som en god periode.

Og det endatil helt uten inntak av raw-food, soul-food eller zen-inspirert healing!

PS! Vi ble enige om å utsette støtet med Mabthera til februar, da man naturligvis ikke ønsker å gi mer medisin til en pasient enn nødvendig. Jeg har ikke behov for støtet slik som det er nå, så da er det bedre å øke lengden på intervallene mellom støtene. Nå er jeg oppe i snart ett helt år mellom hver gang, noe som passer meg bra.

23 Kommentarer

Niende beste

Jeg hadde et resultatmessig mål om en plassering blant de fem beste i Bymesterskapet Tromsø Open, men oppnådde kun en 9. plass av totalt 30 deltakere. Altså litt dårligere enn det jeg hadde forventet som realistisk, men ikke helt på jordet heller. Jeg gjorde en turnering helt på det jevne rent spillemessig, og fikk omtrent som fortjent.

Foto: Audun Andreassen

Etter trekningen av åttedels-finalene i formiddag var jeg ganske fornøyd. Jeg trakk en av de presumptivt dårligste spillerne av de gjenværende, og regnet sjansene for kvartfinale som svært gode. Og jeg gjorde faktisk en helt grei prestasjon i kampen også. Jeg senket de ballene jeg skulle, spilte safestøt der jeg skulle og var veldig rolig og avbalansert hele veien. Men min motspiller var fullstendig i «dytten» og spilte langt over evne. Han gjorde kun 3 personlige feil på 7 parti, noe som er helt ekstraordinært på dette nivået. Som et eksempel på det gode spillet kan jeg nevne en episode der jeg spilte et veldig godt safe-støt på min siste ball. Da følte jeg meg veldig sikker på at partiet var sikret. Men motstanderen dro fram et hoppstøt av en annen verden og sukret sin ball i hjørnet for seieren. Det var et støt selv spillere av internasjonalt kaliber gjør kun én gang på hundre forsøk og knapt nok det.

Jeg er imidlertid ganske bra på å mestre følelsen av stress som uvergelig kommer snikende når motstanderen storspiller og man selv kun blir sittende med kaffekoppen. Jeg gjør mine pusteøvelser, har fokus på arbeidsoppgavene når jeg en sjelden gang slipper til og forsøker å distansere meg fra resultatet. Derfor får jeg aldri panikk etterhvert som tap kommer stadig nærmere, men bare fortsetter å kverne på min taktikk som i dag sa noe som dette:

Han spiller over evne. Det nivået er umulig for ham å opprettholde over tid. Jeg må derfor bare fortsette å gjøre min jobb når jeg er inne på bordet, og vente på at feilene – som uvergelig vil komme – kommer. Og de kom til slutt. Men det var dessverre for min del ikke før i neste kamp, og da tapte han da også soleklart mot en spiller jeg slo i semifinalen i siste klubbmesterskap.

Jeg har til tross for ikke helt maksimal uttelling rent resultatmessig lært mye av denne turneringen også:

Jeg mestrer kampsituasjonen godt. Ved bruk av enkle avspenningsteknikker, pusteøvelser og sterkt fokus på det jeg faktisk skal gjøre når jeg er på bordet oppnår jeg gode resultater over tid. Jeg vinner ofte turneringer, og mye av dette må tilskrives min evne til å mestre stress. Jeg gjør veldig sjelden dårlige kamper på grunn av denne evnen.

Jeg gjør for mange feilvalg i forhold til det spilltaktiske. Det går på sånne ting som å spille på (i den spilltaktiske rekkefølgen) feil ball, som igjen fører til at jeg gjør det unødvendig vanskelig for meg selv som da naturligvis igjen fører til flere personlige feil. Dette er det klart vanskeligste å trene på innen biljardidrett, det blir som å trene på sjakk, og jeg trener vitterlig ganske mye på dette, men jeg ser at jeg ennå har mye å hente.

Jeg sliter rent teknisk når ballen ligger langt framme på bordet. Dette er det vanskelig å gjøre noe med siden jeg har et handicap som gjør at jeg ikke oppnår den samme bevegelsen som funksjonsfriske (de kan strekke seg lenger over bordet enn det jeg klarer). Løsningen på dette er å ha fokus på at dette er et område jeg er svak på, og så legge spillet opp etter det. Kort fortalt; jeg må forsøke å spille ballene mer ut til kanten av bordet så jeg slipper å strekke meg så langt over bordet.

–

Dersom man overfører den tankegangen jeg har til idrett over til mestringen av kroniske sykdommer vil man finne mange fellestrekk. En bevissthetstankegang rundt sykdom, smerter og medisiner hjelper til bedre resultater over tid. Det er enklere å mestre nedturene dersom bevisstheten rundt årsak og sammenheng er høy, og kunnskapen til å konkretisere arbeidsoppgaver er velutviklet. Jeg har samme innstilling til sykdom som jeg har til trening; rolig, harmonisk, kvalifisert jobbing over tid gir bedre resultater i det lange løp enn overilte handlinger initiert av akutt stress eller kriser.

Revmatisme er en sykdom som enkelt kan sammenlignes med toppidrett.
Det er bare hardt arbeid over tid som fungerer.

5 Kommentarer

Det handler ikke om å ha trua

Hadde fotball blitt oppfunnet i USA ville alle sider av spillet vært gjennomanalysert og tallfestet. Men fotball ble oppfunnet av Engelskmennene på 1800-tallet, og derfor aner man stort sett ingenting om hva som lønner seg eller ikke lønner seg ute på banen. Britene er følelsesmennesker. Statistikk, analyser og matematikk er ikke noe for dem. I fotball finner man derfor også svært mange utøvere med et rikt følelsesliv og ditto elendig mestringsevne av både mot- og medgang.

Innen fotball trumfer det meningsløse utsagnet «Det gjelder å ha trua» alt annet. Glem forskning, kampanalyse, løsningsbasert tilnærming og statistikk. Det som teller er at «spellera har trua på at de kan vinne».

Meningsløst. Utsagnet «å ha trua» forteller ingenting om hvordan man rent konkret løser oppgaven man står foran. Dersom jeg skal måke snø utenfor døra hjelper det lite om jeg har «trua» dersom jeg mangler spade. Da vil kunnskap, erfaring og analytiske evner være av større nytte. For eksempel: Jeg vet at min nabo har spade, og gjennom erfaring vet jeg at han villig vekk låner bort spaden. Jeg gjør derfor en kjapp analyse av situasjonen, ser at jeg kan få tilgang til spade gjennom å låne den av min nabo som jeg altså har gjort ved flere anledninger tidligere, og kan derfor få måket snøen utenfor døra.

Innen biljardidrett som jeg bedriver er man ikke stort sett bedre. Det er en individuell idrett som bedrives av et rikt utvalg utøvere med et vidt utgangspunkt, men felles for de fleste er at de aldri trener. Aldri. I vår klubb vet jeg om 2 spillere som trener noenlunde jevnlig. Den ene er en mann med navn Kurt, og den andre er meg. Nå har vi riktignok fått til en ukentlig treningssamling hver mandag der jeg instruerer, men utenom det er det så vidt jeg vet ingen som trener slik som man bør trene; med base i kunnskap, analyse og statistikk.

I kampsituasjon spiller jeg med samme utgangspunkt som proffene spiller poker. Med kunnskap og sannsynlighet. Jeg trenger ikke å ha «trua». Jeg vet, gjennom kunnskap, hvordan jeg skal løse oppgaven som står foran meg, og gjennom erfaring jeg har opparbeidet meg på trening vet jeg at jeg er kapabel til å gjøre det hele riktig. Man kan si at jeg ikke har «trua», men kunnskap. Og det er langt, langt, langt mer matnyttig i det lange løp, og gir stort sett bedre resultater.

Jeg har også et ganske bevisst forhold til dette med resultat. I biljardidrett har spillerne stort sett vært overfokuserte på resultatet, uten å se på de bakenforliggende årsakene til det. Jeg forsøker å ha et analytisk forhold til min egen prestasjon, og kun det. Derfor kan jeg ofte være mer fornøyd etter et tap enn etter en seier, fordi det er min egen prestasjon som teller. Det er jo tross alt bare min egen prestasjon jeg kan gjøre noe med, så det ville vært meningsløst av meg å fokusere på hva motstanderen foretok seg – med mindre motstanderen gjør noen trekk jeg må ta til meg og inkludere i min trening.

Sykdomsmestring ligger etter min oppfatning svært nært opp til idrett og idrettens krav til trening med base i kunnskap, erfaring og analyse. Prestasjonsmessig må man kunne si at en god del revmatikere utøver idrett på et forholdsvis høyt nivå. Min gode venn Edgar pleier å ringe og fortelle at han har gått flere mil på ski. Det er imponerende for en mann på over 60 år med kunstig hofte, bevegelighet på 4 cm i nakken og nylig gjennomført hjerteoperasjon. Rent prestasjonsmessig ligger dette langt over mye av den treningen jeg har sett en del profesjonelle fotballspillere har gjort opp gjennom årene. Jeg er overbevist om at den prestasjonskulturen Edgar har opparbeidet for seg selv er tuftet på kunnskap om hva som er godt for ham og erfaring om hvor langt han kan presse kroppen for hver tur.

Man kan lett få det for seg at mestring av idrett, bilkjøring, sykdom eller hva det måtte være handler om følelser. Det er tull. Mestring handler om kunnskap og erfaring. Å ha «trua» er noe bare de som ikke vet bedre fokuserer på.

Hverken jeg eller Edgar trenger å ha trua. Vi vet allerede hva vi er gode for.

Kommentarer av

Køsniking på OSL for dummies

Min lille tur til Oslo gikk veldig fint. Foredraget gikk bra, vi fikk både applaus og gaver, og flyturene gikk fint. Jeg fikk til og med sitte i cockpit på hjemreisen. Alt i alt en morsom og lærerik tur. En fin opplevelse.

Men da jeg ankom Gardermoen torsdag rundt klokken 1800 kjente jeg at hjertet nesten datt gjennom kroppen. For køen, den evinnelige køen, den enormt lange, buktende, irriterende køen i sikkerhetskontrollen var ikke bare enormt lang og buktende. Den var til alt overmål delt i to, noe som bare la stein til byrden. Nå måtte jeg liksom velge side, og så bare håpe på at mitt valg av side var det riktige.

Men så fant jeg utveien, og snek rundt regnet 20.000 plasser i køen. For det finnes nemlig ikke bare to mulige veier gjennom sikkerhetskontrollen. Det finnes faktisk en tredje vei. Og denne veien er bred og folketom. Og forbeholdt rullestolbrukere.

- Hei, jeg er ikke rullestolbruker, men jeg er revmatiker.
- Revmatiker? Sikkerhetskontrolløren så spørrende på meg.
- Jeg har leddgikt. Og jeg har problemer med å stå over lang tid. Og køen er veldig lang, hvis du skjønner.
- Det er greit. Passér.

Og med ett var jeg inne.

7 Kommentarer

Frisk og kronisk syk

Dette er et gjesteinnlegg skrevet av min gode venn Edgar Wammervold, som har 50 års erfaring i å leve med en revmatisk sykdom.

Frisk og kronisk syk er den ettertenksomme tittelen på ei nylig utkommet bok med et psykologiske perspektiv på det å leve med en revmatisk sykdom. Forfatteren heter Elin Fjerstad, hun er psykologspesialist ved NRRK (Nasjonalt revmatologisk rehabiliterings- og kompetansesenter). Boka er på nesten 300 sider og målgruppen er pasienter/pårørende og helsepersonell som møter pasienter med kronisk sykdom.

Boka er delt i tre deler; del en handler om teori og forskning omkring kronisk sykdom, del 2 handler om psykologiske utfordringer ved kronisk sykdom og del 3 omhandler god helse ved kronisk sykdom.

En av bokas styrker er at den hele tiden påpeker at personer med revmatiske (eller andre kroniske) sykdommer er meget forskjellige med hensyn til bakgrunn, kunnskaper, ferdigheter, erfaringer, ønsker, forventninger, sykdomsoppfatning osv. Dette betyr at samme belastning kan oppleves ulikt av ulike personer. Noen opplever angst og depresjon som følgesvenner til sykdommen mens andre ikke har denne opplevelsen, noen opplever smerte og nedsatt bevegelighet som det mest belastende og andre kan oppleve tretthet som den største hindringen, noen har en indre samtale preget av støtte, motivasjon og mestringstro mens andre igjen kan ha en indre dialog preget av skyld, skam og selvkritikk, noen vet at tanker påvirker følelser, atferd og kropp mens andre ikke kjenner til denne sammenhengen. Forfatteren bruker pasienthistorier til å belyse disse forskjellene og boka har et tydelig budskap til helsepersonell og det er å finne pasienten der pasienten er – for så å starte behandlingen derfra.

Boka er både drøftende og reflekterende i sin form men gir også praktiske anvisninger på hvordan helsepersonell kan håndtere samtaler med pasienter.

Boka er tydelig på at i tillegg til en persons sykehistorie må også personens ”friskehistorie” kartlegges slik at ressurser og muligheter kommer i fokus.
Avslutningsvis gir boka anbefalinger til helsepersonell, pasientorganisasjoner og pasienter om å ta i bruk kognitiv terapi og positiv psykologi i behandlingen av kroniske sykdommer.

Jeg har 50 års erfaring med å leve med en revmatisk sykdom og jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg skjønte at dette er boka jeg har ventet på i de siste 25 år!!

—-

Les mer om boken her:
http://www.gyldendal.no/Gyldendal-Akademisk/Psykologi/Klinisk-psykologi/Frisk-og-kronisk-syk

1 Kommentar

We’re all Fagerengers

Etter å ha kjøpt ny leilighet i juni har jeg gått rundt og grugledet meg til å flytte inn. Jeg har gledet meg til en hverdag med veranda, voksne naboer og egen garasjeplass, men så har jeg gruet meg til selve flyttingen. Som jeg altså hadde bestemt at skulle settes ut til profesjonelle. Såkalt outsourcing (veldig populært for tiden, bare se på offentlig sektor).

Selv om de profesjonelle flytterne skulle ta seg av det meste av bæringen, så betød jo ikke det at ikke jeg måtte bære noe som helst. Tvert imot. Jeg måtte regne med en del gåing, bæring, strekking og pakking. Jeg forberedte meg derfor på at kroppen skulle få kjørt seg, så jeg startet selvmedisineringen samme dag som flyttingen begynte.

Tjue-dobling av dosen på kortison. Smertestillende tilgjengelig til alle døgnets tider.

Konsekvensen av dette var at jeg, til tross for mine handicap, faktisk maktet å bedrive flytting 12 timer i døgnet. Ulempen er selvfølgelig at selv om jeg ikke merker at jeg blir sliten, så blir jo kroppen sliten. Derfor regner jeg med at kroppen de neste to ukene vil behøve mer hvile enn vanlig. Jeg vil også gå tilbake til vanlige doser på medisinene, som vil gi seg utslag i noe mer stivhet enn normalt.

Men så lenge jeg er klar over det, er det jo uproblematisk, ikke sant?