Reduksjon i sykelønn: radikalt?

Høyre arbeider med nytt partiprogram og fra Oslo Høyre kommer et forslag som forslagsstillerne selv har kalt «radikalt», noe som i praksis betyr at det er ytterliggående og omveltende. Oslo Høyre vil redusere sykelønnen med 30%, og samtidig sette opp (hurra!) varige stønader som uføretrygd til 70% av tidligere inntekt (mot 65% i dag).

Spør man arbeidstakerorganisasjonene eller hvilken som helst politiker som representerer noe annet enn Oslo Høyre, vil man nok få til svar at «dette er urimelig, radikalt og uaktuelt». I Norge har man jobbet fram et slags ufravikelig prinsipp som sier at det ikke skal straffe seg økonomisk å bli syk. Men dette prinsippet gjelder naturligvis kun de som blir litt syke. For de som blir veldig syke gjelder helt andre prinsipper.

Hvor er rimeligheten i at Ola på 20 år får full kompensasjon for tapt arbeidsinntekt etter å ha vært borte fra jobben på grunn av fyllesyke etter å ha feiret Liverpools ligagull i 2013, mens Kari på 30 år mister 1/3 av sin inntekt for alltid etter å ha fått diagnosen leddgikt og blitt uføretrygdet? Hvor er rimeligheten i at næringsdrivende knapt nok har rett på sykepenger i det hele tatt, med mindre de kjøper svinedyre forsikringer?

Hvor er rimeligheten?

3 Kommentarer

Deltidsjobb, farvel

En gang der langt inne i framtiden kan det hende at jeg får lyst til å ta meg en deltidsjobb i et reklamebyrå. Den drømmen kan bli knust av Arbeiderpartiet lenge før jeg får snust på stillingsannonsene, fordi Arbeiderpartiet – helt sikkert med gode hensikter – ønsker at deltidsarbeidende skal kunne kreve fulle stillinger i framtiden.

Jeg er ikke prinsipiell motstander av forslaget; spesielt innen helsesektoren jobber det så vidt jeg vet tusenvis av kvinner i uønsket deltid. Men, og dette er jo grunnen til at jeg føler at denne saken er relevant for meg og mange andre funksjonshemmede, dersom jeg skal kunne kreve en full stilling vil jeg aldri – aldri – få en deltidsstilling.

Hvorfor?

Vel, du kan jo tenke deg selv. Der kommer jeg altså vaggende, med intet mindre enn tre kroniske sykdommer og haugevis av innleggelser og sykedager hvert år, inn døra med et krav om at neste gang bedriften lyser ut en stilling så skal jeg ha den.

Ikke engang jeg ville ha ansatt meg selv.

5 Kommentarer

Månelanding i helsevesenet

Lars Peder Brekk slo kollbøtte på holka i trappene på regjeringsbygget onsdag morgen. Resultatet var et avrevet muskelfeste ved kneet, og helt sikkert en solid hodepine. Innlagt for operasjon på Oslo universitetssykehus kom sjokket for statsråden; det er ventetid på operasjoner som ikke er livstruende.

VG slo selvsagt saken stort opp med overskriften «Statsråd Brekk måtte VENTE i operasjonskø» akkurat som om det skulle vært en stor nyhet.

Saken er at ventetiden for behandling på landets sykehus faktisk er ganske lang. Ifølge tall fra Norsk pasientregister økte ventetiden for de såkalte rettighetspasientene med to dager fra 2008 til 2009. Rettighetspasienter ventet i snitt 69 dager før de fikk den behandlingen de hadde krav på. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uttalte at hun så alvorlig på utviklingen – så langt uten særlig virkning.

Men Lars Peder Brekk var blant de heldige. Han ble operert etter å ha ventet et par dager, noe som i ærlighetens navn kun kan karakteriseres som rakettfart innen det norske helsevesenet anno 2010. Den rakettfarten håper jeg hans kollega i regjeringen, Helseminister Strøm-Erichsen, klarer å videreføre til å gjelde også andre pasienter.

For å bruke regjeringens eget uttrykk; helsevesenet har behov for en månelanding.

Helst uten utsettelser.

1 Kommentar

Ja til midlertidige ansettelser

Et par utvalg har foreslått å åpne for midlertidige ansettelser for å få flere funksjonshemmede ut i arbeid. Hanne Bjurstrøm sier nei, og tror prøvetid, ulike økonomiske støtteordninger og egne traineeprogram vil fungere bedre.

Jeg mener at Arbeidsministeren tar feil. Midlertidige ansettelser er et gode for bedriftene. De tillater å prøve ut arbeidstakere i en periode for å kunne avgjøre om arbeidstakeren faktisk duger. Og dette gjelder slett ikke bare de funksjonshemmede. Etter min oppfatning burde midlertidige ansettelser vært hovedregelen. Det er innmari, innmari dyrt å ansette folk som er udugelige, og som en følge av rigide stillingsvern kvier bedrifter seg for å ansette flere i usikre tider.

Det rigide stillingsvernet i det norske arbeidslivet diskvalifiserer enhver som er litt merkelig, har litt sykdom, noen plager eller – for å ta den – en litt annerledes hudfarge. Bedriftene har rett og slett ikke råd til å tenke utenfor «boksen». Når lover og regler tilsier at det nærmest er umulig å kvitte seg med en ansatt som ikke fungerer, så betyr det selvfølgelig at bedriftene må treffe blink på første forsøk.

For oss funksjonshemmede slår dette dobbelt uheldig ut. Vi kommer farende inn i arbeidslivet med et helt sett av krav til individuell tilpasning av arbeidsplassen og fleksibel arbeidstid. Det er veldig lett å skjønne at bedriftene ikke orker å ta kostnaden med å bygge en heis for en rullestolbruker, når alle de andre kandidatene har begge beina i behold. Parret med stillingsvern som gjør det umulig å bli kvitt krøplingen blir risikoen for stor – og en annen blir valgt.

Denne risikoen er det enkelt å gjøre noe med. Innfør midlertidige ansettelser for alle med en eller annen trygd, og la arbeidstakeren beholde retten til uføreytelser dersom han eller hun likevel ikke fungerer i arbeidslivet. Den eneste måten funksjonshemmede kan overbevise arbeidsgivere om at de duger er ved å vise det i praksis.

Men det får de ikke lov til.

—

Oppdatering: En del lesere har etterlyst klarere svar i forhold til prøvetid, vikaransettelser og trainee-ordninger. Prøvetid gir også et stillingsvern, selvsagt ikke like sterkt som for faste ansatte, men saklighetskravet gjelder nesten like sterkt. Vissheten om dette gjør at bedriftene kvier seg for unødvendig risiko, og da blir de funksjonshemmede (og innvandrere for den saks skyld) valgt bort.

Vikaransettelse fordrer at den ansatte faktisk vikarierer for noen, og det sier seg selv at bedrifter ikke bygger heis for en vikar. Trainee-ordninger er jo fine løsninger, men de er jo også særtiltaksløsninger, og ikke noe man kan forvente veldig utbredelse av i arbeidslivet.

Det finnes åpninger for midlertidige ansettelser, men kravene er strenge. Det må være sesongarbeid, prosjektarbeid, m.fl. Det er ikke åpning for å ansette noen på «permanent» basis med utgangspunkt i en midlertidig kontrakt, og det er her jeg mener det må en endring til for å gjøre risikoen for å ansette en funksjonshemmet arbeidssøker mindre for bedriftene.

24 Kommentarer

NHO mangler skamvett

NHOs årskonferanse handlet i år om det organisasjonen kaller «velferdsfellen». Budskapet fra NHO er at det må lønne seg å arbeide fremfor å være på trygd.

– Vi må ta tak i de strukturelle ordningene på et tidlig tidspunkt. Fra 2020 vil veksten i de offentlige utgiftene være større enn de offentlige inntektene. Det er et stort privilegium å være et rikt land, men vi må passe oss for å tro at dette varer evig og er uten utfordringer, sa presidenten i NHO Kristin Skogen Lund, til NRK den 3. januar 2010.

NHO er alvorlig bekymret for tre alvorlige bølger. Eldrebølgen, trygdebølgen og migrasjonsbølgen. Sagt på en annen måte; NHO er redde for de gamle, de syke og de svarte. Såpass redde er de for disse skumle gruppene at de har brukt enorme ressurser på å «opplyse» om de utfordringene det norske samfunnet står overfor.

Men hva gjør NHO selv da? Sånn utenom å arrangere vekkelsesmøter for overbekymrede rikfolk i Operaen? Hva gjør NHOs medlemsbedrifter med disse utfordringene? Unnskyld uttrykket, men hva faen har NHO gjort selv? Jeg mener. De peker jo på helt reelle utfordringer i samfunnet, og da er det jo naturlig å stille det åpenbare spørsmålet:

Hva vil dere selv gjøre? Hvilke tiltak setter dere i verk for å få deres medlemsbedrifter til å ta inn flere eldre og uføre?

Og svaret er selvsagt; ingenting. Tvert imot. NHO er en del av problemet! NHO er den største leverandøren av alders- og uførepensjonister av dem alle. Og de forsvarer det til og med.

For det mangler jo ikke på eldre som faktisk ønsker å jobbe. Som Arne Indreeide, som jobbet 30 år i Statoil som ekspert på undervannsteknologi. Han ønsket å fortsette å jobbe etter fylte 67 år, men Statoil sa klart nei. Etter tre runder i retten vant han fram, og fikk beholde jobben. Det tok tre år. NHO, fresh ut av egen årskonferanse der de var enormt bekymrede for at så mange ikke orker å jobbe ut over fylte 67 år, forsvarer Statoil:

– Det er ingen tvil om at det i omstillinger og nedbemanninger har vært lønnsomt for bedrifter å bruke AFP og andre ordninger, sa John G. Bernander til TV2. Sagt på en annen måte; vi må ha forståelse for at bedrifter kaster ut eldre, av hensynet til lønnsomhet.

NHOs store medlemsbedrifter har systematisk kvittet seg med eldre arbeidstakere i mange tiår. Skuflet dem over på AFP, sykepenger eller uføretrygd. Mange små kommuner flommer over av arbeidsføre menn i 60-årene som går og trør trygd fordi bedriften de hadde jobbet i hele livet plutselig fant det for godt å kvitte seg med dem. Det overrasker meg at ingen har sett nøyere på akkurat denne problemstillingen. Det er lett for NHO å skylde på manglende moral hos de eldre eller hos de syke, men dersom NHO faktisk skaper umoralen selv bør organisasjonen kanskje først feie for egen dør.

Kommentator og forfatter Elin Ørjasæter skrev følgende i en kommentar til et av mine blogginnlegg:

– Jeg var med å skuffe MANGE folk over i uføretrygd da jeg jobbet i fagforening på begynnelsen av 90-tallet, folk som fint kunne jobbet. Men de likte ikke å jobbe, og arbeidsgiverne ville heller ikke ha dem.

Ingenting tyder på annet enn at den systematiske utfrysningen av eldre og syke arbeidstakere har fortsatt med uforminsket styrke fram til i dag. Med stadig hardere krav til effektivitet og lønnsomhet vil det slett ikke overraske dersom tendensen der NHOs medlemsbedrifter skufler folk over på trygd og pensjon – rett og slett for å bli kvitt dem – har blitt ytterligere forsterket de seneste årene.

NHO snakker om snylting på velferdssystemet. Men hva annet enn snylting på velferdssystemet kan man kalle det når en bedrift ber samfunnet forsørge en helt frisk arbeidstaker resten av livet bare fordi bedriften ikke orker å betale arbeidstakeren mer lønn? Hvem er det egentlig som legger mest press på velferdssystemet i dette landet, NHO?

Jeg mener. Så fuckings uansvarlig.

24 Kommentarer

Sviktet av familien

Makt- og pengeeliten har brukt store deler av årets NHO-konferanse til å snakke om veksten i antallet uføre. Fiffen er spesielt bekymret for veksten i antallet unge uføre, og maner nå til innstramminger i pensjoner og trygdeutbetalinger.

I en kommentar i e24 skriver Elin Ørjasæter noe interessant om hvordan vi har innrettet forsørgeransvaret for våre syke og svake i Norge:

«I Norge er bare èn prosent forsørget av sin familie, og av dem er det jo også noen gode gammeldagse husmødre. I andre land er antallet mye høyere. Det betyr altså at Norge har valgt å bruke en stor forsikringspool, samfunnet, der andre land har valgt å bruke den lille forsikringspoolen; familien.»

http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3972612.ece

Sagt på en annen måte; i utlandet blir de syke forsørget av sine foreldre. I Norge har samfunnet overtatt denne rollen. Samfunnet er de sykes familie.

Så når makt- og pengeeliten snakker om å stramme inn overfor de unge uføre er det dermed lett å få assosiasjoner til den klassiske historien om den rike faren som kutter i lommepengene til sin døgenikt av en sønn eller sin umodne, shoppingglade datter. For å liksom lære dem en lekse. Gjøre dem voksne. Nok er nok og den greia der.

Nå skal den slappfisken som bare drikker og bruker narkotika ut i arbeidslivet for å lære seg noe om seg selv før faren går bort og slappfisken må overta familiekonsernet. Det er laget tallrike komedier om akkurat denne problematikken.

Forskjellen på Hollywoods partysønner og de unge uføre i Norge er selvsagt at det ikke er motivasjon det står på. Et kutt i livreima for (mange) unge uføre medfører ikke en endring i oppførsel; det medfører bare større grad av fattigdom og problemer. For de unge uføre er ikke døgnikter eller shoppingholikere, de er syke – uten muligheter til å komme seg ut av uføret uten hjelp.

En innstramming i trygden overfor disse vil derfor være et svik. Et svik fra familien, dvs samfunnet, som skulle ta vare på dem og gi dem det de trenger for å kunne leve et verdig liv.

Det hjelper ikke at den rike faren, i overført betydning sånne som Helge Lund i Statoil (4 mill i pensjon) eller Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg (20 mill i pensjon), lever i et helt annet terreng, en helt annen virkelighet, en helt annen verden enn den de presser sine sønner og døtre ut i. Det overrasker meg at personer som sitter på den grønne gren ikke får en flau smak i kjeften når de går opp på en talerstol og forteller at de unge uføre bare må skjerpe seg og skaffe seg en jobb. Livet er grunnleggende urettferdig mange ganger, og samfunnsfamilien har et ansvar for å forsøke å rett opp i uretten så godt det lar seg gjøre.

I Hollywood har det gått virkelig galt flere ganger etter at familien har strammet inn lommepengene overfor sine unge, bortskjemte håpefulle. Verst gikk det i saken med Lyle og Erik Menendez, som drepte sine egne foreldre med hagle på grunn av at de – dog helt berettiget – hadde nektet dem nye biler og dyre klokker.

Men her hjemme har fiffen lite å frykte. De unge uføre er hverken bortskjemte eller hevngjerrige. De er bare syke, svake, plagede og sitter med lua i hånden på enden av bordet. Det er ingenting som tyder på annet enn at de unge uføre glatt vil godta enhver innstramming, enhver reprimande, ethvert svik fra familien som skulle ta vare på dem.

De klarer rett og slett ikke annet.

7 Kommentarer

Sak om funksjonshemmede gründere i bladet Velferd

Jeg ble intervjuet av bladet Velferd i forbindelse med en artikkel om funksjonshemmede gründere. Denne artikkelen, som også inneholder uttalelser fra e24-kommentator Elin Ørjasæter, Unni Nordbrenden fra Facebook-aksjonen «Selvstendige arbeidere krever like rettigheter«, assisterende generalsekretær Jarl Ovesen i FFO og statssekretær Gina Lund i Arbeidsdepartementet.

Artikkelen kan leses i siste nummer av bladet Velferd, eller på nettet via linken:
http://www.velferd.no/Funksjonshemmedegrundereerglemt.2010-8.htm

Artikkelen i bladet ser slik ut:

(faksimile, Velferd nr 8/2010)

(faksimile, Velferd nr 8/2010)

–

Gå til bladet Velferd for å lese artikkelen.

1 Kommentar

Uføredebatt på bærtur

Den siste tiden har det rast en uføredebatt over det ganske land. Dessverre har debatten vist at de politiske partiene er lenger ut på viddene enn noen gang. Slik jeg ser det står vi etter denne debatten (enda) lenger unna gode løsningsforslag for hvordan man kan få flere uføre ut i arbeidslivet. Partiene har nemlig ikke brukt én eneste kalori på å diskutere løsninger, men heller nærmest konkurrert i tallknusing.

Og jeg skjønner at det er morsomt for politikerne å krangle om hvem som har de største tallene, men det er dessverre ikke så fryktelig interessant å høre på. Det er da også grunnen, tror jeg, til at nesten ingen uføre har engasjert seg i debatten den siste tiden.

Debatten har har avslørt partiene som handlings- og løsningstomme. Jeg har ikke registrert ett eneste konkret løsningsforslag på noe som helst fra noen av partiene den siste tiden, noe som nesten må kunne regnes som en aldri så liten prestasjon.

Mitt gamle parti Høyre har fått drahjelp fra VG til å presentere den gamle mølla om at «det skal lønne seg å jobbe», som jo i ærlighetens navn ikke kan regnes som noe annet enn et frieri til de som ikke er uføre. Når FrP snakker om de «kriminelle innvandrerne som terroriserer landet vårt», så snakker de jo ikke til de kriminelle innvandrerne, men snarere til de nordmennene som ikke liker innvandrere. Høyres standpunkt om at «det skal lønne seg å jobbe» regner jeg derfor utelukkende som et frieri til næringslivet, og tar det ikke med som et seriøst innspill i debatten i det hele tatt. For personer som er uføre og som ikke kan jobbe spiller det jo ingen rolle hvor mye det lønner seg å jobbe så lenge de faktisk ikke kan jobbe.

Det er ekstra skuffende at Høyre ikke har vært mer konstruktive siden partiet tross alt er et parti som potensielt sitter med mange gode løsningsforslag. Høyre er et utdannings-, mulighets- og næringslivsparti, og der ligger nøkkelen til å få en (del) uføre inn i arbeidslivet gjennom etablering av egen arbeidsplass.

Det handler om kompetanse, støtte og tilrettelegging.

Jeg skal gi tre helt konkrete løsningsforslag på hvordan man kan tilrettelegge for at flere funksjonshemmede kan klare skape sin egen arbeidsplass:

• 1. Fjern begrensningene for uføre under utdanning. (I sin sysselsettingsstrategi «Fra godt nok til best mulig» foreslår faktisk Høyre å heve tidsgrensen, men det er langt bedre å fjerne den. Forøvrig var det Høyre selv som innførte tidsbegrensningene for uføre under utdanning sist partiet satt i regjering.)
• 2. Bruk rådgiverressurser i NAV, Innovasjon Norge og/eller eksterne rådgivningsbedrifter til å støtte nyetableringer initiert av funksjonshemmede. Man bør ha et mål om at flere funksjonshemmede setter «bedriftsetablering» som attføringstiltak, og NAV bør støtte helhjertet opp om nyetableringene. Uføre under utdanning har tross alt støtte i form av lærere og studieveiledere. Bedriftsetablerere er overlatt til seg selv.
• 3. Opprett en egen forsikringsordning for funksjonshemmede næringsdrivende hos NAV. Dette handler om sykepenger. Og det finnes forsåvidt allerede forsikringsordninger for næringsdrivende hos NAV, men disse er helt uaktuelle for funksjonshemmede på grunn av prisnivået. Funksjonshemmede næringsdrivende har i praksis ingen muligheter til å sikre egen inntekt under sykeperioder, fordi funksjonshemmede som gruppe er direkte uglesett av den private forsikringsbransjen. Funksjonshemmede vil derfor operere totalt uten sikkerhetsnett, og slik som situasjonen er i dag så vil jeg nesten fraråde funksjonshemmede å etablere egen bedrift uten at de har en eller annen trygd eller lignende i ryggen. Jeg er selv et godt eksempel på en person som har skapt min egen arbeidsplass, og det er ingen tvil at det ville vært umulig uten en trygd i ryggen, som jeg har kunnet støtte meg på gjennom opp- og nedturer.

Jeg har ingen tro på at alle uføre kan klare å skape sin egen arbeidsplass, men den teknologiske utviklingen har muliggjort forretningsideer som ville vært utenkelige for bare noen få år siden. Det er i dag fullt mulig å drive en bedrift fra sofakroken, og svært mange uføre har kompetanse de kan selge, omså bare på deltidsbasis. For mange uføre vil en arbeidsplass med full fleksibilitet være helt avgjørende dersom de skal ha mulighet til å ta ut sin restarbeidsevne, og da kan det for en del være et godt alternativ å starte for seg selv.

Et viktig siste poeng; Ikke ha for ambisiøse mål. For en del uføre kan det å etablere en 50% stilling i egen bedrift faktisk være veldig bra. Jeg har et inntrykk av at Innovasjon Norge og andre bedriftsetableringsordninger lider av gigantomani. Det virker som om man helst bare vil støtte  «revolusjonerende» forretningsideer som skal «erobre verden» til tross for at de fleste suksessfulle bedrifter hverken driver med noe revolusjonerende eller har et spesielt stort geografisk nedslagsfelt.

24 Kommentarer

Kutt i ytelsene til Unge Uføre?

Regjeringen vil kutte stønaden til unge uføre med 35.000 kroner i året, for å spare nær 90 millioner kroner. Isteden skal det satses på arbeidsavklaring med kurs og kompetanseutvikling. Det melder NRK på sine nettsider.

Jeg er i tvil om jeg har forstått forslaget. Jeg tror faktisk ikke regjeringen skjønner det selv engang. Utvalget som har framsatt forslaget bruker begrepet «ung-ufør-garanti», som jo ikke er det begrepet man bruker internt i NAV for eksempel. Der kaller man det «ung ufør-fordel» eller bare «unge uføre». Jeg er i tvil om utvalget har forstått regelverket fullt ut. De virker litt forvirrede.

Så jeg skal forklare hva en Ung Ufør er, slik at alle skjønner det. Ung Ufør-fordel er en tilleggsytelse personer som har mistet minst halvparten av arbeidsevnen før fylte 26 år kan få for å unngå å bli minstepensjonist. Kravet er at man må ha en alvorlig og klart dokumentert sykdom. Det er en logisk ordning. Personer som er født uføre eller som blir sterkt plaget av sykdom veldig tidlig vil ha minimale sjanser til å unngå minstepensjon siden de bare unntaksvis vil ha kunnet stå i en jobb før de må legge jobbingen på hylla.

Mange tror at Unge Uføre er personer som er uføre, og som er unge. Det er de ikke. Ung Ufør-fordel er en særordning. Kravene er veldig strenge for å få tilleggsytelsen, og de fleste får den altså ikke. Man kan si det så enkelt som at Ung Ufør-fordel er forbeholdt de aller svakeste. De som aldri har hatt en jobb, og som sannsynligvis aldri kommer til å klare å få det heller.

Det forslaget fra det offentlige utvalget går ut på, så vidt jeg har forstått det, er at man skal gi de som blir Unge uføre-pensjonister (uførepensjonister) arbeidsavklaringspenger i steden for uførepensjon. Differansen er i kroner og øre ganske betydelig. En Ung Ufør-pensjonist på arbeidsavklaringspenger vil motta ca 185.000 kr (2.44G) i året, mens en Ung Ufør-pensjonist på uførepensjon vil motta ca 265.000 kr (3.5G). Dette er imidlertid ikke hele forslaget, for utvalget foreslår også å sløyfe hele Ung ufør-fordelen. Det gjør fallet i inntekter rimelig formidabelt, for minstestønaden er på kun 2G, altså rundt 150.000 kr.

Det er her jeg sporer fullstendig av.

Fordi. Vel. Hold deg fast nå. Dersom man skal få innvilget en «vanlig» uførepensjon, så MÅ man ha gjennomført et attføringsløp først (i dag heter det arbeidsavklaring). Så da forstår jeg ikke forslaget. Skal de som har forsøkt arbeidsavklaring tilbake på arbeidsavklaring nok en gang? Er det det som er greia? Det er i så tilfelle rimelig fantastisk. Helt uforståelig. Det er så ulogisk at jeg blir helt matt.

Det er bare én gruppe som får tilsagn om varig uførepensjon uten å ha måttet gå gjennom diverse attføringsløp først, og det er de som er så syke eller svake at de ikke med noen rimelighet noen gang vil kunne stå i en jobb. Er det disse personene regjeringen vil sende på arbeidsavklaringskurs? Det blir jo helt tullete.

Den andre delen av forslaget er jo grei nok; man fjerner Ung Ufør-fordelen totalt og bruker pengene på (flere) kurs og slike ting som liksom «hever kompetansen». Etter min oppfatning er det et dårlig forslag, fordi de som er Unge Uføre er gjerne så syke at de uansett ikke vil klare å delta på så mange kurs at det gjør noe.

Det virker som om utvalget som har sett på dette ikke har skjønt det systemet de vitterlig skulle se på. NRK har på sin side egentlig ikke skjønt greia. Og regjeringen forstår egentlig ikke noe som helst. Heldigvis kan vi lese at Stoltenberg nå skrinlegger alt sammen.

Han har tydeligvis skjønt mer enn sine kamerater.

4 Kommentarer

Universell utforming er lønnsomt!

Argumentene mot universell utforming – tilrettelegging for alle – går hovedsaklig på to ting; 1. universell utforming er dyrt, og 2. universell utforming er unødvendig. Det første punktet, altså at det er dyrt, er det enkleste punktet å tilbakevise. Universell utforming er nemlig ikke dyrt. Det er billig. Under riktige omstendigheter er universell utforming til og med dritbillig, ja endatil lønnsomt.

Jeg skal gi deg et enkelt eksempel.

Når jeg skal handle drar jeg til den butikken som er best tilrettelagt for meg og mine behov. Siden jeg er dårlig til beins betyr det mye for meg at det a) er god plass til parkering, og at det b) er strødd nå på vinteren så jeg slipper å ramle på isen. Det betyr at Rema 1000 i Tromsø sentrum fullstendig utgår som et alternativ på grunn av for dårlig parkering, mens Kiwi på Langnes utgår på vinteren fordi de ansatte ikke orker å strø sand på isen. (Jeg sa ifra om at det var glatt. De fortalte at det ikke var deres ansvar å strø inngangspartiet, siden de visstnok bare var leietakere i bygget. Akkurat som om det var et relevant poeng. Det er ikke gårdeieren som taper omsetningen.)

Jeg handler mat for rundt 50.000 kroner i året. En sandsekk koster en hundrelapp. You do the math.

Antallet mennesker med muskel- og skjelettlidelser er på full fart oppover. Ryggplager er vilt utbredt og blir stadig mer vanlig. På toppen av det hele står vi foran en eldrebølge av dimensjoner. De butikkene som tilrettelegger for sånne som meg; dvs de funksjonshemmede, syke og gamle, har allerede et digert fortrinn sammenlignet med sine mer tradisjonelle konkurrenter som tviholder på null parkering, null strøing av is og null rullestolramper. Det er meget sannsynlig at denne tendensen vil forsterke seg selv i årene som kommer. En stadig sykere og eldre befolkning vil ventelig sette betydelig strengere krav til universell utforming enn det konsumenter flest gjør i dag.

Det er ikke usannsynlig at vi om noen år får stukket annonsebilag under døren der vi kan lese at «Vi har strødd parkeringsplassen helt fram til inngangspartiet!» framfor dagens «Pølser fra Gilde. Nå kun kr 19.90,- pr pakke.»

Det er ikke usannsynlig i det hele tatt.

3 Kommentarer