Søringer er morsomme

Hehe. Det er samme greia hvert år. Søringene kjører av veien fordi det har ramlet «hele» 2 cm snø i løpet av natta. Fullt kaos og unntakstilstand. NRK og TV2 har ekstra nyhetssendinger to ganger i timen. Og vi nordpå ler og godter oss skikkelig. Fordi dere søringer?

Dere bor i Norge. Ikke i Spania. Det er snart November. Det kan da UMULIG komme som et sjokk at det ramler litt snø? Eller? Herre min hatt. Jeg har visst om dette snøfallet i en hel uke allerede. Og jeg bor 1700 km fra Oslo. Dere vet: Det finnes et fint program på TV som kalles værmeldingen. Hehe. Men bare et spørsmål: Hvorfor i helvete STARTER DERE SØRINGER UT PÅ HOLKA PÅ SOMMERDEKK NÅR DERE SER AT DET LIGGER SNØ OG IS PÅ VEIEN???? Hvis dere så forbanna blinde så burde dere levere inn førerkortet umiddelbart!! Og hvis dere er så forbanna dumme at dere tror at sommerdekk og is er en god kombinasjon – så ta bussen til biltilsynet og be dem klippe førerkortet deres i tusen biter!

For dere søringer har jo et valg. Dere kan ta buss, tog og trikk. Dere vet, sånt har vi ikke nordpå. Derfor skifter vi til vinterdekk i god tid før snøen kommer.. Jeg skiftet til vinterdekk for 3 uker siden.

Aaaah. Men det er like morsomt hvert år. Søringene kan ikke kjøre bil, og vi nordpå ler hånlig. Jeg har vært på sykehuset idag og blitt stukket og plaget med alt mulig rart – så dette var en skikkelig opptur!! Hehe.

Tusen takk, kjære søringer. Dere ga meg en god latter! Det var deilig.

4 Kommentarer

Jeg kjenner at jeg er kvalm og full av politikerforakt

Jeg går i skrivende stund på intet mindre enn to medisiner mot kreft (som jeg ikke har) men som også fungerer mot leddgikt (som jeg har innmari mye av). Kreftmedisin blir man rent generelt kvalm av. Ikke sånn «kvalm fordi jeg synes det er ubehagelig», men rett og slett kvalm på den gode gamle måten. Litt som å være fyllesjuk.

Men nå ble jeg skikkelig kvalm. Og det skyldes ikke medisiner.

Nei, for kommunetoppene i Hattfjelldal har funnet det fornuftig og formålstjenelig å innvilge seg selv et lønnshopp på intet mindre enn 10%. Og dette er de samme kommunetoppene som først sløste vekk 114 millioner på svært spekulative greier i USA – Hattfjelldal er en av Terra-kommunene – som i sin tur resulterte i en ren rasering av det offentlige tjenestetilbudet innenfor skole, helse og eldreomsorg. Likevel, kommunetoppene syntes det var helt naturlig at de fikk en påskjønnelse for godt arbeid.

Jaja. Kanskje de gjorde en god jobb? Når alt kommer til alt, så sløste de jo tross alt bare vekk 114 millioner. Det kunne jo vært 300 millioner! Kanskje 1 milliard!!! Så ja, godt jobbet!!

Det er så heidundrende kvalmende det vi er vitne til rundt omkring i verden. Som da toppene i AIG som fant det fornuftig og helt naturlig å blåse vekk 2 millioner kroner på luksus-Spa helgen etter at Amerikanske skattebetalere hadde reddet selskapet deres. Sånt burde egentlig straffes med døden. Kule i panna, og ferdig med den saken. Dette er turbokapitalisme og manglende dømmekraft på sitt aller verste. Toppene i AIG mangler ethvert magamål og har en så skrantende moral at selv Henry Rinnan hadde framstått som Mor Theresa og Gandhi i én og samme person. Det er slikt som dette vi vanlige fotfolket blir så eitrende forbanna for. Vi får lyst til å rive hauet av nærmeste politiker eller direktør og spytte hardt ned i den åpne halsen. Politikerforakten er økende, klager politikerne. Ja, er det rart?

Men hvordan forklarte så toppene i Hattfjelldal sin bonus etter godt utført arbeid?

- Inndekkingen av underskuddet er en helt isolert sak. Det kan man ikke koble opp mot rådmannens lønn. Hattfjelldal kommune eksisterer fortsatt, og skal vi fortsette med det så må vi kunne konkurrere på lønn, sier ordfører Asgeir Almås til Dagbladet.

Isolert sak. Vi må se bort ifra alt annet. Se bort fra kutt her og der på alle andre områder. For dette er en helt egen greie. Jeg ser en klar parallell til Tromsø Kommune der ordfører Arild Hausberg kuttet 44 millioner i helse og omsorg med et skuldertrekk, mens han gladelig bevilget 60 millioner til å søke om OL i 2018.

Du vet, OL var jo en helt egen greie. Helse og omsorgskuttet var jo noe helt annet. Kan ikke sammenlignes. At penga til OL ble funnet i løpet av fem minutter var helt tilfeldig, til og med i en kommune der skoleelevene har skolebøker i Samfunnsfag som sier at Josef Stalin ennå styrer Sovjetunionen. Helt egen greie det der.

Jeg antar at man må være politiker for å skjønne hva som er en egen greie og hva som ikke er det.

Legg igjen en kommentar

Kreftmedisinen innabords. Og litt om fattigdom.

I dag er det «Blog action day«, som er en årlig kampanje der bloggere fra hele verden setter søkelys på viktige temaer, og i år er det fattigdom som gjelder. I Norge har jeg fått med meg innlegg om dette her, her, her og her. Blant annet. En fin greie dette her. Rop fra folkedypet, liksom. Og kanskje noen med makt til å faktisk gjøre noe med verdens fattigdom leser et eller flere av innleggene. Vi får jo håpe det.

For fattigdom er både et problem og en vanskelig greie på samme tid. Fordi fattigdom er jo så mangt. Vanligvis setter vi likhetstegn mellom pengemangel og fattigdom. Som i beste fall er svært upresist. For hvilken standard skal man legge seg på? Hva skal man sammenligne med? Legger vi lista etter Kjell Inge Røkke så er jo alle andre i verden fattige, kanskje med et unntak i sultanen av Brunei. Legger vi lista etter meg, så er studenter som har råd til å gå på byen hver bidige helg fattige. Og legger vi lista etter en budeie fra Gambia, så er traktorsjåføren fra Polen steinrik. Vanskelig greie. Og vi har ennå ikke beveget oss innom minefeltet kulturell og intellektuell fattigdom – som i vår del av verden kanskje lettere trekkes frem enn hva tilfellet er i Sudan. Man har vanligvis penger til mat i Norge, men hva hvis man ikke har evner til å delta i samfunnsdebatten? Er man fattig da? Er jeg fattigere – rent intellektuelt sett – enn medlemmer av Mensa?

Det er som med sydom. Begynner man med å generalisere og gjøre sammenligninger – så er jo det en morsom og interessant øvelse, helt opplagt – men man kommer ikke noen vei videre. Hvis jeg skal henges i dag så hjelper det meg skrekkelig lite at tjue homofile ble steinet ihjel i Iran i går. Derfor er det viktigste å ha fokus på individer, og ikke på grupper. Vi må hjelpe alle, men vi må gjøre det stykkevis og delt. Tiltak er alltid mest effektive når de kan målrettes.

Jeg har ikke noen illusjoner om at jeg kan hjelpe hele verden. Men, jeg kan hjelpe én eller kanskje to. Derfor gir jeg hver måned et fast beløp til Redd Barna, og jeg sender noen kroner til Norsk Folkehjelp når de ringer for å selge kalendere og skrapelodd. Hvis vi alle hjelper bare én eller to – så er vi jo godt på vei tenker jeg. Og når det kommer til kulturell kapital bruker jeg ofte å prakke på mine venner et Ibsen-sitat eller to (foreløpig med vekslende hell).

Og så var dette med kreftmedisinen da.

Nei, jeg har ikke kreft, men jeg har nå blitt pumpet full av en medisin som brukes mot lymfekreft. Mabthera heter den visst. Og den skal dempe immunforsvaret. Du skjønner, innflammatorisk leddgikt – som jeg har – er kort fortalt en tilstand der immunforsvaret er litt «forvirret», og starter med å angripe celler det ikke skal. Så når immunforsvaret dempes, så er det meningen at man skal bli litt bedre. Ulempen er selvsagt at man blir kjappere sjuk og sånn. Immunforsvaret er jo der for en grunn, vet du. Så jeg må nok holde meg unna folk som hoster mye og ser sjuke ut. Men det burde gå bra, asosial som jeg jo tross alt er.

Medisinen skal begynne å virke etter to til tre måneder. Kanskje. I «ventetiden» har legene pumpet meg full av flytende kortison. For å si det som det er; fra torsdag til tirsdag bodde jeg på sykehuset i Tromsø. Slitsomt. Jeg var den eneste personen der under 93 år. Hvor er alle de unge revmatikerne? Jeg må innrømme at jeg på slutten var så lei trivielle samtaler av typen «jaaa, nå er det fint vær ute, får håpe det holder seg ut November, hehe» at jeg bare skrudde opp lyden på TVen. Jeg tror jeg etterhvert fikk tilnavnet «Han som er sur».

2 Kommentarer

Innlagt. På sykehus. Igjen.

Nok en gang er unge, lovende Jensen innlagt på sykehus. Og ja, det skyldes nok gikta denne gangen også. Kort fortalt skal jeg utsettes for tre hestekurer med flytende kortison, samt innsprøytes med en sviiiiindyr medisin som kalles Mabthera. Jeg er en meget dyr mann å ha i drift for AS Norge. Meget dyr.

Det skal tas med i regnskapet at jeg får matlyst som en hel stall av brunstige hingster av alt dette kortisonet. Så langt i kveld har jeg likevel klart å begrense meg til å «kun» ete 16 brødskiver. Men, jeg har vært meget spandabel når det kommer til pålegget. Det er så sant som det er sagt; gratis mat er den beste maten. Jeg legger alltid på meg noen kilo i løpet av et sykehusopphold – og det er jo egentlig ganske bra, for jeg er ikke av de tjukkeste.

Jeg har et ganske ambivalent forhold til sykehus. På den ene siden hater jeg sykehuset. Det er masse ubehageligheter. Blodprøver og det utall av sprøyter jeg utsettes for skal nevnes. Samtidig betyr sykehusopphold MYE venting. Vente på å få ta blodprøve, vente på resultatene fra blodprøven, vente på legen, vente på at legen har fått resultatene fra blodprøven, vente på å få seng, vente på ditt og vente på datt. I dag satt jeg for eksempel å ventet 2 timer på å få tatt blodprøve. Deretter ventet jeg 4 timer på gangen for å få et rom. Så ventet jeg et par timer på legen, før jeg til slutt ventet på å få stukket en veneflon i armen. Nå venter jeg egentlig bare på å bli så trøtt at jeg sovner.

Jeg hater også å hele tiden måtte snakke med gamle gubber som helt opplagt må være spenna gærne og som av en eller annen grunn absolutt må snakke med meg (Jeg har samme problemet på bussen, gamlingene flokker seg rundt meg. Burde jeg barbere meg og dusje?). Her for litt siden kom det for eksempel plutselig en gammel gubbe inn på rommet mitt, satte seg ned og stirret på meg. Jeg formoder at han har rømt fra demensavdelingen (håper virkelig at han ikke kommer tilbake i natt). Og romkameraten min er ca 768 år gammel og hoster hele tiden så kraftig at jeg egentlig bare venter på at tarmer og alt skal komme opp.

Dessuten er det noe i dette med at man blir syk av å ligge på sykehus. Man føler seg innmari lite frisk av å være her. Det gjør at man faktisk blir sykere. Det er noe med hele stemningen. Sprøyter skal stikkes, leger skal jattes med. Man føler at man er en pakke som helt uforvarende har blitt sendt inn på et postmottak for videresending. Å være syk på sykehus er paradoksalt nok selvoppfyllende.

På den andre siden er jo sykehus litt fint også. Maten er nevnt. Det er ikke hotellstandard, men ikke så langt unna heller. Jeg eter uansett bare rundstykker med hvitost på hotell. Og så har man en knapp man kan trykke på for å få roomservice (skal visst bare brukes i nødstilfelle, sa sykepleieren etter å ha hentet meg min 4 kopp kaffe). Sengene har regulerbar rygg – det har jeg ikke hjemme. Og alt er rent og pent og veldig rolig. Nå når jeg skal være her i helgen får jeg en skikkelig time-out, der jeg bare kan slappe av og glane på TV. Det er utrolig hvor mange kreative innfall man får når man ikke har noe å ta seg til.

Så da skriver man vel bare en lang og usammenhengende bloggpost. Hva skal jeg gjøre nå? Spise litt mer? Kanskje skrive en bok?

3 Kommentarer

NAV: ikke så verst likevel?

Leser i dag at en dame har hatt litt problemer med NAV, og én ting er jo ganske sikkert: hun er så absolutt ikke alene. Tvert imot; dårlige erfaringer med NAV er vel regelen, ikke unntaket. Så da kan jeg glede folket med at, joda, det finnes unntak ennå. For jeg ble faktisk ganske godt tatt imot hos NAV. Se det. Mørket er visst ikke så beksvart som ting kan tyde på.

Greia er bare den at jeg har gått på attføring relativt konstant siden 2001. Og attføring? Vel, det er en ordning som er oppad begrenset til 3 år. Jeg er ganske kraftig på overtid, for å si det sånn. Og jeg har funnet ut i mitt hode at jeg altså ønsker en halv uføretrygd. Sånn at jeg kan gå til behandling, fysioterapi, sykehus, osv – men samtidig jobbe. Jeg skal for eksempel innlegges på sykehuset i Tromsø i morgen. Så skal jeg innlegges to uker etter det igjen. Vanskelig å jobbe full tid når man blir innlagt på sykehus hele tiden, så da er en halv uføretrygd en grei ordning. I første omgang blir det snakk om en uføretrygd som har en varighet på 4 år, en såkalt midlertidig uføretrygd, og det er helt greit – jeg vet jo ingenting om hvordan det skal gå hverken med helse eller arbeidsevne de nærmeste åra, så da er det greiest å prøve seg litt fram.

Og dette var NAV ikke helt avvisende til heller. Saksbehandleren skulle iallfall ringe legen og sjekke litt rundt dette og gjøre litt undersøkelser og den greia der. Det skulle han forsåvidt også gjøre i januar, og jeg måtte oppsøke NAVs kontor og sitte to timer på gangen og vente på en dame som kunne hjelpe meg med å få kontakt med saksbehandleren min, som jeg altså har purret på telefon og mail i et helt år om å få et møte der vi kunne diskutere litt rundt min situasjon. Men jeg fikk da saksbehandleren i tale til slutt, selv om veien til samtalen kanskje ikke var helt optimal.

Forøvrig, det skal nevnes, for å balansere bildet – NAV har brutt 19.000 av sine egne ventefrister kan vi lese i Aftenposten. Det er er vanvittig høyt tall, og jeg synes ikke det er riktig av NAV å skylde absolutt alle problemer på denne forbannede NAV-reformen som etter hva jeg kan vurdere mest går ut på å bytte ut logoen som henger på veggen. Legg merke til at representanter fra NAV alltid bruker betegnelsen «Vi» for å frasi seg personlig ansvar når de snakker om problemer i media. Jeg ønsker at NAV-direktørene bruker den riktige betegnelsen: «Jeg har sviktet». Og: «Det er mitt ansvar».

For det må faktisk vi brukere gjøre. Vi kan ikke si at «Vi uføretrygdede» gjorde sånn og sånn og det skulle vi ikke ha gjort. Neida, vi må bruke «Jeg» gjorde sånn og sånn og det skulle jeg ikke gjort. Og så må vi ta personlig ansvar for det. Som jeg gjorde. Jeg har et personlig ansvar for å gjøre det jeg kan for å komme i kontakt med NAV hvis jeg ønsker å få min sak diskutert eller behandlet. Så har NAVs saksbehandler et personlig ansvar for å imøtekomme min henvendelse med et møte der vi treffes i respekt og forståelse.

Og jeg er glad for at både min saksbehandler og jeg i denne saken var vårt ansvar bevist.

5 Kommentarer

En glad og ulykkelig dag: OL er skrinlagt

Det blir ikke noe OL i Tromsø. Det ble for dyrt. Idrettsstyret sa nei. Trond Giske har toet sine hender, og stemmer i. Arild Hausberg, ordfører i Tromsø, kaller dagen hans verste noensinne. Og her i Nord hyles det om at hele greia bare er nok et eksempel på at makteliten i Oslo rett og slett driter i Nord-Norge. Nordlys, kampanjeavisen for Tromsø Romsa 2018, kommer sikkert til å kjøre en ekstra utgivelse i dag der oslofiffen får høre noen skikkelige banneord. Satan i helvete, satans søringa, satans idiota!!! Jeg ser det for meg allerede.

Jeg bare konstaterer at Tromsø OL så langt har kostet Tromsø kommune rundt 50 millioner kroner. Og at halve rådhuset har sittet på pinne for denne saken i flere år. De har jobbet ræva av seg der inne. Og Ordføreren har reist verden rundt for å overbevise folket om at Tromsø OL bare skulle bli så supert.

Dette er den samme ordføreren som bare med et skuldertrekk kuttet 40 millioner i helse og omsorg i Tromsø kommune. Og da var en han nesten ikke furten engang. Han kalte det «nødvendig» og «riktig». De gamle og syke får klare seg selv. Ordføreren har da viktigere ting å ta seg av.

Jeg må få minne om: Tromsø OL – altså bare søknadsprosessen – kostet kommunen millioner. Samme kommune som i høst kuttet 40 millioner i helse og omsorgssektoren. Kutt som ble foretatt med et skuldertrekk. Men når man ikke får speile seg i glansen av et OL, kutte noen snorer, snakke litt med de kongelige – ja da blir man bare så eitrende FORBANNA!!!!!

Altså: så du får det inn med teskje: Nei til OL: EITRENDE FORBANNA!!!!!!!!!!!! Kutt i Helse og omsorg: Whatever… Mer kaffe, Arild?

Dette er en gledens dag for alle som synes kommunen burde konsentrere seg om å sikre et brukbart helsetilbud til de gamle, syke og pleietrengende før kommunen i det hele tatt arrangerer så mye som en bygdefest. Dette er en sorgens dag for alle oss som skjønner at kommunen mye heller konsentrerer seg om å arrangere idrettsfester for fiffen framfor å sikre innbyggerne gode tjenester innen helse, omsorg og skole.

Det handler om prioriteringer. Sannheten har kommet for en dag.

2 Kommentarer

Krig, fred, kjærlighet, politikk og sånn

Etter at FrP har blitt stadig større har det rådet en tanke om at folket «har det for godt» i Norge. Siden alle har det så godt stemmer de på FrP, mot medlemsskap i EU, mot internasjonalisering av det nasjonale markedet for mat og syter og klager helt uten grunn. Selv landsmoderen Gro sa det på spørsmål om «vi har det for godt her i landet» fra en journalist etter at EU-kampen var tapt: «Det kan godt hende». Siden har denne teorien fått gro til uante høyder i mediene. Folk har det for godt, og derfor gidder de ikke å stemme ved Stortings-, Fylkes- eller Kommunevalg.

Denne teorien må ansees som ganske merkelig når vi tar med at det stort sett er de som tjener minst og de som har lavest (eller ingen) utdanning som faktisk velger å ikke bruke stemmeretten. Hva er dette da? Er det sånn at fattigfolket har det «for godt», mens millionærene på Oslo Vest tørster etter endringer? Vi ser det samme i alle land, både i Europa og i USA. Fattigfolket holder seg hjemme, mens de ressurssterke gjør sin borgerplikt. Når det gjelder EU-motstandere så er flertallet av disse lavtlønte. Likevel er motstanden mot EU-medlemsskap altså basert på at «vi har det for godt».

Jeg tror det handler om maktesløshet.

Fjellet er rett og slett så stort, så massivt, så bratt – at det virker umulig å bestige. Vi stemmer for en bedre hverdag, men uansett hvem vi enn måtte velge å stemme på – så forblir hverdagen akkurat like vanskelig. Etterhvert gir man ganske enkelt opp, og konsentrerer alle sine krefter inn på noe som man faktisk kan kontrollere, som den verden man har skapt for seg selv. Jeg kan kontrollere min egen hverdag, men jeg føler en enorm maktesløshet overfor fjellet som ligger mellom meg og makteliten inne i Oslogryta.

Sykdom av alvorlig art handler om de samme prinsippene. Sykdommen virker med ett så vanskelig å overvinne at man gir seg fullstendig hen til maktesløsheten. Man blir på mange måter fremmedgjort i forholdet til sin egen kropp og sin egen helse. Fjellet, altså den gode helsen, ligger så langt der fremme at man ikke engang ser et halvt lysglimt i tunnelen. Så isteden for å sette alle kluter inn på å bestige det bratte fjellet, overvinne det umulige, agererer man utifra et perspektiv som muligens kan beskrives slik:

Siden jeg ikke kan bli frisk får jeg gjøre det beste ut av de mulighetene jeg tross alt har.

Legg igjen en kommentar