En blogg om leddgikt, sykdomsmestring, behandling og erfaringer
Velger man å tro enkelte politikere så består Norge stort sett av unnasluntrere, latsabber og pingler som hverken gidder å komme seg «opp om morran» og langt mindre ut i fast arbeid. Trydede er selvsagt de verste. Velgere man å tro enkelte politikere så lyver de fleste trygdede på seg sykdommer de ikke har, godt hjulpet av korrupte leger som anser det som sin livs viktigste oppgave å underminere hele samfunnet. Til VG uttalte tidligere Høyretopp Kristin Clemet at det hele handler om «verdier og moral». Høyre, som bør gå stille i dørene etter å ha «hjulpet» en rekke unge funksjonshemmede over på permanent uføretrygd med sin rasering av attføringsordningen i 2004, gikk tidligere i sommer ut og proklamerte at noe av årsaken til sykefraværet i Norge rett og slett skyldes at fastlegene er for slepphendte.
Under den rødgrønne regjeringen har helsekøene økt. Ventetiden for å komme til spesialist har blitt lenger, rehabiliteringstilbudet har blitt bygget ned og nødvendige medisiner har blitt mer utilgjengelige. Sykehusene sliter med enorme underskudd og tilbud kuttes eller skjæres ned. Den 20. juni 2008 demonstrerte 40 organisasjoner utenfor Stortinget mot de Rødgrønnes løftebrudd i forhold til rehabilitering. Regjeringen har ikke brukt én eneste krone til å bedre tilbudet til opptrening for funksjonshemmede, skadede eller syke. Hadde Helen Bjørnøy styrt landet hadde hun antagelig bedt korridorpasientene på sykehusene om å ta på seg en varm genser.
De gruppene som uføretrygdes hyppigst er de med hardt fysisk arbeid og lav lønn. Sannsynligheten for å havne på uføretrygd er størst hvis du jobber som hjelpepleier, servitør, på fabrikk, innen hotell- og reiseliv eller som ufaglært i ulike yrker. Mens ansatte med hjelpepleier og omsorgsarbeiderutdanning har en uføreandel på 14,8 prosent, er andelen for sykepleiere 11,1 prosent, og for medisinere og tannleger bare 6,4 prosent. Velger man å tro Kristin Clemet er altså hjelpepleiere og omsorgsarbeidere gjennomgående umoralske mennesker, mens de høytlønnede legene danner en etisk høyborg vi øvrige burde strekke oss etter.
Samtidig er det selvsagt ikke å komme bort i fra at enkelte grupper i samfunnet kynisk utnytter ulike trygder og velferdsgoder. Men disse gruppene som bedriver umoralsk utnytting av samfunnets velferdsgoder finner vi paradoksalt nok ikke blant de lavtlønnede og syke – men snarere blant samfunnets topper. På Stortinget ble for eksempel en høytlønnet politiker fra Arbeiderpartiet sykemeldt etter å ha ringt spåtelefoner. En høyt lønnet politiker fra Frp ble sykemeldt i tre uker etter å ha dukkert tre akevitter før han gikk på Stortingets talerstol. En statsråd fra Senterpartiet ble sykemeldt i tre uker etter å fått kritikk for å ha leid ut et stabbur.
Blant lavtlønnede kvinner i offentlig sektor finner vi hver dag en rekke eksempler på ansatte som går på jobb til tross for at de er sykemeldte. Ting kan tyde på at de lavtlønnede biter tenna sammen og kommer seg «opp om morran» og på jobb, mens de som styrer landet bruker sykemeldingsordningen som en buffer mot nærgående presse.
Politikerne burde feie for egen dør og komme seg opp om morran før de uttaler seg om svake grupper i samfunnet. Politikerne burde skjemmes. (Men jeg kjenner jeg dem rett gjør de neppe det).