Ta deg sammen!

Etter å ha publisert et innlegg om trygdedebatten i blant annet Minerva, har jeg blitt kontaktet av noen journalister som ville vite mer om slike ting. Blant annet har NRK ringt og spurt om mulighetene for et intervju eller en opptreden i et radioprogram. Så får vi se om det blir noe av, men dersom jeg skal intervjues eller debattere dette spørsmålet må man jo ha argumentene klare.

(Så hvorfor ikke bare skrive dem her, så alle kan lese dem?)

Mitt syn på debatten rundt trygder er ganske enkelt. Bli for en gangs skyld enige om hvem som skal ha trygd og hvor stor denne skal være, og så får man overlate resten til NAV. Tulledebatter om etikk og moral kan politikerne spare til sene kveldstimer i rødvinsrus. Men selvsagt må man, også i en trygdedebatt, skille trygd fra trygd og sykemeldinger fra sykemeldinger. Og så må man kanskje gjøre seg noen tanker om samfunnet og arbeidslivet som helhet. Men det viktigste er uansett bare å bli enige om et standpunkt.

Og mer har jeg egentlig ikke å si om den saken.

Men når det kommer til min kritikk av debatten rundt trygder har jeg en del å si. Dette, mine venner, er en stor årsak til (den voksende?) politikerforakten vi har i dette landet. En politikerkaste som tydeligvis ikke har noen evne til å sette seg inn i situasjonen til selv den enkleste uføretrygdede stakkar. Den samme politikerkasten som ikke går av veien for å innvilge seg selv og sine fordeler mer normale folk bare kan se langt etter. Jeg kunne nevnt i fleng – og skal for en gangs skyld gjøre det også. Les og la politikerforakten vokse!

• Mai 2006. Statsminister Jens Stoltenberg og Oljeminister Odd Eriksen leverer tilbake sine «firmabiler», henholdsvis en snerten Mini Cooper og en scvwææær Volvo til over 800.000 kr, etter at det kom for en dag (eller overraskelse?) at ikke alle i dette landet syntes det var greit at ministerne hadde såpass kostbare biler til privat bruk på skattebetalernes regning.
• Noen uker senere viser det seg at statsrådene Brustad og Solheim har sneket litt i barnehagekøen.
• Måneden etter melder VG at skyhøye strømpriser antagelig vil ramme minste- og uførepensjonister knallhardt i de kommende vintermånedene. SVs miljøvernminister Helen Bjørnøy oppfordrer folk til å «sette ned tempraturen og ta på seg en varm genser.»
• September 2006. Bjarne Håkon Hanssen vil bryte avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) og endre sykemeldingsordningen. Gerd Liv Valla fillerister den Røde-grønne regjeringen. Stoltenberg hadde feilvurdert. Igjen.
• Året etter. Bjarne Håkon Hanssen forsøker å utrydde fattigdommen i dette landet ved å be om sosialklienter «stå opp om morran..!»
• 20. juni 2008. 40 organisasjoner demonstrerer utenfor Stortinget mot de Rødgrønnes løftebrudd i forhold til rehabilitering.
• Sommeren 2009. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen ringer 3 toppledere på Ullevål Sykehus for å forsikre seg om at vennen Inge Ryan får tipp-topp behandling.
• Sommeren 2009. Kristin Clemet, mangemillionær, uttaler at sykefravær handler om etikk og moral. Mangemillionæren legger videre til at hun er særdeles imponert over arbeidsinnsatsen noen innleide polakker viste henne da hun (med pisk?) drev dem rundt i hagen. Clemet viser også til at gravide tydeligvis sykemelder seg langt mer nå enn de gjorde før (noe som senere viste seg å være galt).
• Økonomiprofessor Øivind Anti Nilsen ved Norges Handelshøyskole (NHH) uttaler til Nettavisen at uføretrygd er smittsomt.

Og sånn kunne vi fortsatt nærmest i det uendelige. Det hører med til historien at under den Rød-Grønne regjeringen har millionærene i dette landet fått massive skatteletter, mens de sykeste har fått økt egenandelene på livsnødvendige medisiner. Ser vi på kommune-Norge finner vi eksempler så grelle at de ikke egner seg på trykk. Sykehusene sliter med kolossale underskudd, som har betydd nedskjæringer i tilbudet. Og rehabiliteringsplasser forsvinner stadig vekk.

Men som Kristin Clemet sikkert ville sagt det: Det er bare å ta seg sammen, altså!

4 Kommentarer

En hjelpeløs debatt

(Også Publisert i Minerva den 19. oktober 2009)

Om debatten rundt trygd, latskap og nordmenns arbeidsmoral.

Debatten rundt trygder og nordmenns (manglende) arbeidsmoral startet tidligere i sommer da Kristin Clemet gikk ut i VG og proklamerte at sykefravær handler om (manglende) etikk og moral. Siden den gang har mange hevet seg inn i debatten, den ene mer kunnskapsløs og forvirret enn den andre. Vi kunne nevnt i fleng, men lar det være.

For debatten rundt trygder, sykemeldinger, kostnader, pensjoner, (manglende) arbeidsmoral og (nordmenns) latskap har paradoksalt nok kommet inn i et uføre. Det er etter min mening på tide å rydde i debatten, sånn at vi kan gå videre.

Jeg våger påstanden at mange av deltakerne i debatten faktisk ikke vet forskjellen på uføretrygd, attføring, rehabilitering, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Ikke særlig uvanlig i seg selv, de færreste vet jo forskjellen på rehabiliterings- og attføringspenger, men da blir det litt håpløst å komme med innlegg i debatten også.

Nei, det debatten trenger er at deltakerne starter debatten på begynnelsen. Med mindre man finner svar på noen helt elementære spørsmål, så blir det poengløst å fortsette debatten. Og det første man må enes om er ganske enkelt:

Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ikke klarer å skaffe seg egen inntekt via arbeid, eller skal dette være opp til hver enkelt å løse selv? Hvis svaret på dette spørsmålet er at det nettopp er ønskelig at vi i Norge har et et velferdssamfunn som stiller opp for enkeltpersoner som sliter og har det vanskelig, så har man kommet ganske langt. For da blir neste spørsmål:

Hvem skal samfunnet hjelpe?

På dette punktet er det rimelig bred politisk enighet om at mennesker som ikke klarer å jobbe på grunn av sykdom eller andre problemer bør få en trygd. En støtte til et verdig liv. Vi vil ikke ha folk rekende rundt for å tigge penger. Samfunnets sikkerhetsnett skal fange opp de som faller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller skader. Det er i tillegg bred politisk enighet om at friske folk uten arbeid bør få en viss inntekt fra samfunnet mens de søker jobb. Vi er også ganske enige om at folk bør få erstattet tapt arbeidsinntekt hvis de blir syke i en kortere periode – såkalte sykepenger.

Og til slutt er det bred enighet om at ingen skal sove på gaten og legge seg sultne om kvelden.

Det er så vidt meg bekjent ingen som er uenige i disse tingene, kanskje med unntak av noen få rabiate liberalister ytterst på høyresiden. Vi vil ganske enkelt ha et sikkerhetsnett i Norge! Dette er vi alle enige om!

Men det man burde diskutere er ting som dette:

- Hvor mye skal en uføretrygd være på?
- Hvor syk/plaget/skadet må man være for å få en uføretrygd?
- Hvor mye skal vi gi de arbeidsløse?
- Hvor syk må man være før man kan bli sykemeldt?

Finner man svar på disse spørsmålene, så kan man egentlig bare avslutte hele debatten, for da blir resten opp til NAV, NAVs kontrollmyndighet, politiet og domstolene å fikse. Det høres jo flott og logisk ut, men så enkelt er det faktisk ikke:

For etter hva jeg kan bedømme er det ikke trygdepolitikk man har diskutert til nå. Det er regelbruddene. Kristin Clemet antydet for eksempel at mange sykemeldinger er grunnløse. Hun henviste blant annet til at mange flere gravide går sykemeldte i dag enn for bare få år siden. Lege Jørgen Skavlan var nylig ute i Aftenposten og mente litt av det samme. Nordmenn er ganske enkelt litt latere enn andre folk, uten at det skulle være noen grunn til det.

Unnskyld meg, men hva er det som feiler disse to debattantene?

Vi er enige om at alle som er for syke til å jobbe skal ha trygd. Så hvis man ikke er for syk til å kunne jobbe – så skal man jo ikke ha trygd heller! Da skal man spores opp og straffes! Er dette i det hele tatt noen vits å diskutere? Hvis mange sykemeldinger er grunnløse, så er det jo ikke selve ordningen det er noe galt med. Da er de jo et helt annet sted problemet sitter. Som at kontrollrutinene er for dårlige hos NAV. Eller at enkelte fastleger ikke gjør jobben sin. Eller at enkelte personer rett og slett er kriminelle. Eller at straffene for trygdejuks er for lave. Vi trenger jo ikke å diskutere hele trygdehimmelen bare på grunn av noen mørke skyer. Hvis man mener at NAV har for lite resursser til å avdekke trygdejuks, så må man jo i så tilfelle argumentere for at NAVs budsjetter bør styrkes. Det er et helt legitimt standpunkt og ganske sikkert et fornuftig ett også.

Det er derimot noe helt annet hvis Kristin Clemet eller Jørgen Skavlan mener at det er for lett å bli uføretrygdet eller sykemeldt i dette landet. Ikke misforstå; det er helt legitimt å diskutere vilkårene for å få uføretrygd. Men da må man jo si hvilke regler man vil gjøre noe med også, ikke sant?

Det er for eksempel et krav at man må ha mistet minst 2/3 av sin arbeidsevne før man kan få innvilget attføring. For å få innvilget uføretrygd må et attføringsløp først ha blitt forsøkt, i tillegg til at man må ha en sykdom/skade/lyte av så alvorlig grad at man ikke med noen rimelighet vil klare å utføre et lønnet arbeid. Hvis Kristin Clemet eller andre debattanter er uenige i disse vilkårene, så er jo det en helt ærlig sak – og absolutt noe man kan diskutere. Kanskje man bør øke kravene for å få uføretrygd? Jeg synes ikke det, men det går jo an å diskutere spørsmålet. Kanskje man burde ha forsøkt minst to attføringsløp før man kan få innvilget uføretrygd? Og burde man kanskje ha mistet minst 3/4 av sin arbeidsevne, mot 2/3 idag?

Sånt går det jo i det minste an å diskutere.

Problemet er at det gjør vi ikke. Man diskuterer ikke regelverk eller grunnlaget for regelverket. I steden stempler man svære grupper av befolkningen som snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Man stiller spørsmålstegn ved folks etikk og moral. Man lanserer det ene latterlige forslaget etter det andre. Man glemmer helt elementære forutsetninger. Som for eksempel:

Ja, det er lettere å bli uføretrygdet i Norge enn i Polen. Fordi vi er enige om at det skal være sånn. Og inntil vi blir enige om noe annet, så bør det være helt greit og legitimt å søke uføretrygd, attføring, arbeidsledighetstrygd eller sykepenger uten å få en moralsk pekefinger rettet mot seg.

6 Kommentarer

Bli medlem i NRF – få en trenings-DVD

Norsk Revmatikerforbund kjører nå en kampanje for å få flere medlemmer. Melder du deg inn som et nytt medlem før 5. november får du NRFs rykende ferske Trenings-DVD tilsendt i posten, sammen med en liten velkomstpakke med informasjon. Du vil også få 50% rabatt på medlemskontigenten for året 2009! Er du allerede medlem i NRF har du muligheten til å verve et nytt medlem – og som takk for innsatsen vil du motta en DVD du også!

Klikk her for å bli medlem!

Klikk her for å verve et nytt medlem!

Legg igjen en kommentar

Kronisk toppidrett

Toppidrettsutøvere som Petter Northug, Andreas Thorkildsen og Ole Einar Bjørndalen får mye oppmerksomhet og ros for sine prestasjoner. Med rette selvsagt; det er jo utvilsomt en stor prestasjon å kaste en pinne 100 meter uten å treffe noen funksjonærer, eller å gå kjapt på ski med et gevær på ryggen, men spørsmålet vi må stille oss er likevel:

Er det kanskje ikke en minst like stor prestasjon at jeg går på butikken for handle? Eller ikke at jeg gjør det, for jeg kjører jo til butikken, men tenk på en rullestolbruker da. Tenk på rullestolbrukeren i Hasvik som først må kaste den lamme kroppen over i rullestolen, så kjempe seg nedover en islagt trapp, så rydde oppkjørselen til huset for snø – kanskje med en liten turspade – for så å bryte rullestolen gjennom gaten ned mot butikken, før hjemturen starter med to pakker melk hengende i en pose bak på styret og en pakke egg plassert på fanget.

Ville du ikke si, sånn egentlig, både i forhold til prestasjon, angstrengelse og talent – at rullestolbrukerens handletur i Hasvik var en minst like stor prestasjon som Andreas Thorkildsen OL-gull? Eller Ole Einar Bjørndalens verdenscupseier i Sotsji? Eller er kanskje ikke rullestolbrukerens prestasjon egentlig større all den tid rullestolbrukeren jo må prestere hver dag, året rundt?

Satt på spissen, så kan man vel kanskje hevde at en normal handletur for meg muligens kan sidestilles – rent prestasjonsmessig – med Morten Gamst Pedersens innsats i forrige landskamp mot Sør-Afrika.

Ja, det er merkelig å se på prestasjoner på denne måten. Og selvsagt er alt satt på spissen, og selvsagt er jo dette sånn egentlig bare litt tullete. For mine prestasjoner kan ikke måles eller verdsettes. De får ingen omtale i aviser. De fører ikke til at fjortenåringer knipser bilder av meg med pocketkameraet de fikk til konfirmasjonen. Betalingen er også skuffende dårlig. Jeg har ingen trener, intet støtteapperat og intet forbund. Jeg har ikke engang en skikkelig sponsor.

Men det er kanskje det som gjør det hele litt imponerende?

2 Kommentarer

Verdens revmatikerdag over hele Norge

Utdrag fra Revmatikerforbundets nettsider:

12. oktober er verdens revmatikerdag, World Arthritisday (WAD). Dagen markeres sterkt spesielt i Europa og selvsagt også i Norge. Revmatikerforbundet og forbundets fylkes- og lokallag har standaktivitet og møter fra nord til sør og markerer utover hele uka.

Det internasjonale temaet for dagen er arbeid med mottoet «Let´s work together» og det å jobbe for at flest mulig revmatikere skal kunne bli i arbeid tross sin revmatiske sykdom. En europeisk undersøkelse gjort av EULAR – European League Against Rheumatism i forbindelse med WAD forteller oss at halvparten av revmatikerne i Europa har problemer med å få jobb pga. sin revmatiske sykdom. Den samme undersøkelsen sier at 70% av arbeidsgiverne mener de trenger bedre forståelse for behovene til revmatikere når det gjelder arbeid.

Revmatiske sykdommer har en stor kostnad og tall fra 2007 sier at de direkte og indirekte kostandene relatert til sykdommen i Europa var på hele 45 billion euro. I Norge koster bare leddgikt og ryggsmerter i seg selv det norske samfunnet 21 milliarder kroner i året. Dette er tall fra den nylanserte rapporten Fit for work.

(Les mer på Revmatikerforbundets nettsider)

Legg igjen en kommentar

Ut på glattisen

Sommeren er over, snøen faller og vannet fryser. Dagene blir kortere, mørketiden er i siget. Vinteren er kort sagt her, og med det følger en hel drøss utfordringer for oss pinglete sykinger. Lårhalsen står i fare for å knekke hver eneste dag. Skulderen står i fare for å bli betent av for mye snømåking. Og piggdekkene kommer jammen til å få kjørt seg!

Akkurat nå har vi et ganske ille føre her i Tromsø. Det har nemlig sluddet en del før det plutselig har blitt en hel del kaldere. Resultatet er at vi har et føre bestående av knallharde, islagte bakker og knauser overalt. Det kommer neppe som en hemmelighet at ujevnt, knallhardt, islagt føre ikke akkurat er optimalt for folk som er sjukt sjuke og veldig redde for å ramle.

Det er med hjertet i halsen jeg setter ut av døren hver morgen. Vil lårhalsen overleve denne dagen også?

1 Kommentar