Face your fear

De som ikke har sjekket saken nærmere tror ofte at blogging handler om navlebeskuende, hjernedød hyllest til moter ført i pennen av småjenter med shoppingbudsjett som mellomstore land i Afrika. Og for mange blogger kan dette faktisk stemme, men så har du de bloggerne som benytter seg blogging for å publisere viktige eller oppbyggende tanker. Eller svært sterke historier.

Regine Stokke er en av disse.

Hun er bare 18 år gammel, men hun blir neppe 19. Hun har blogget lenge som sin kreftsykdom, og hun har gjort det med en åpenhet man bare må beundre. Hun har vist en voldsom modenhet og styrke i kampen mot sykdommen. Gjennom gripende innlegg har vi kunnet følge henne gjennom behandlinger, smerter, lyspunkter og helt ut i det aller stummeste mørke.

Som det siste innlegget hun skrev idag:

«Jeg begynte på cellegift igjen i går. Jeg føler meg helt elendig, og jeg er så lei. Det blir sikkert den siste cellegiftskuren min, siden kroppen ikke tåler mer. Magen min er helt sprengt siden milten og leveren er så stor. Magesmertene sliter jeg fortsatt med, så jeg må få store doser med smertestillende. Jeg tror egentlig ingen kan forstå hvor utmattet jeg er og hvor vondt jeg har det.»

(utdrag fra Regines blogg)

Dette kan fort bli det siste innlegget Regine skriver, og det smerter meg å vite at hun har det vondt. Jeg håper hun i det minste skal få slippe smertene den siste tiden. Jeg håper den siste tiden blir så fin som den bare KAN bli. Jeg håper hun finner ro. Jeg leser at hun er lei. Jeg vet ikke hva jeg håper, for jeg synes dette er helt forferdelig. Jeg har avbrutt skrivingen av dette innlegget fire ganger for å tørke tårene. Og jeg kjenner henne ikke i det hele tatt, utenom at jeg har fulgt med på bloggen hennes en god stund. Jeg vet ikke hva man kan si, hva man bør si, hva man burde ha sagt. Jeg aner ikke.

Fordi av og til hjelper det ikke. Uansett hva man sier.

Oppdatering:

Torsdag den 3. desember sovnet Regine Stokke stille inn med familien rundt seg. Jeg har gitt en minnegave via Kreftforeningen. Du kan gjøre det samme via denne linken: http://kreftforeningen.no/stoett_kreftsaken/givermuligheter/minnegave (Skriv «minnegave til Regine Stokke i melding til Kreftforeningen, og «navn navnesen» i feltene der informasjon om pårørende skal fylles inn. Jeg har vært i kontakt med Kreftforeningen, som sier at det holder å oppgi Regine Stokke, så vil gaven komme til riktig adresse.)

Hvil i fred, Regine Stokke.

2 Kommentarer

Ut av dæ sjæl opplevelse

Et meget interessant uttrykk fra krigen er «The Phony War» (Liksomkrigen), som var merkelappen Britene ga tiden mellom Polens fall og invasjonen av Frankrike. Antagelsen var at hvis Storbritannia ikke var med, var det ingen som sloss. I løpet av «Liksomkrigen» rakk Sovjetunionen å rulle over Finland og okkupere de østlige delene av Polen. Tyskerne rakk å okkupere både Danmark og Norge.

I 2005 ble et minnesmerke for 2. verdenskrig åpnet i Washington D.C. Det er formet som to store ovale arenaer med fontener, hvor den ene representerer krigen i Stillehavet, mens den andre representerer krigen i Atlanteren og i Europa. Hovedinskripsjonen lyder «Andre Verdenskrig, 1941-45″. Man kan være fristet til å mistenke at amerikanske skolebarn lærer at den annen verdenskrig startet i 1941.

Ikke for det; da jeg gikk på skolen lærte vi at 2. verdenskrig startet i 1940 og varte i fem år. Vi lærte om kampene ved Narvik. Vi lærte om bombene som falt over London under «Blitzen». Vi lærte om D-dagen. Og vi hadde ganske mange timer om bragdene til Gunnar Sønsteby og Max Manus. Vinterkrigen ble forbigått i stillhet. Kampene på østfronten ble nesten ikke nevnt.

I Sovjetunionen tegnet man etter krigen et bilde av av Sovjetunionen som et fredselskende land som ikke hadde hatt noen befatning med hendelsene i 1939 og 1940 da kapitalistmaktene bestemte seg for å sloss med hverandre. «Den store Fedrelandskrigen» startet i juni 1941 da Nazi-Tyskland angrep helt uten foranledning.

Historien er i det hele tatt full av eksempler på at én og samme situasjon kan tolkes helt forskjellig fra person til person, by til by, land til land, verdensdel til verdensdel. Et tall som høres veldig høyt ut ett sted, kan høres ut som en bagatell et annet sted.

Tapstallene under D-dagen har for eksempel blitt fremstilt som ekstremt høye. I en film som «Saving Private Ryan» (1998) består åpningssekvensen av en 25 minutters intens volds- og nedslaktingsorgie der havet farges rødt av blod. Men når alt kommer til alt var tapstallene under denne meget dristige operasjonen historisk små. På «Omaha Beach» døde det for eksempel ikke mer enn drøyt 1000 allierte soldater.

(Som jo isolert sett selvfølgelig er et vanvittig høyt tall.)

Men når man tenker på at tyskerne henrettet 212 000 av sine egne soldater for disiplinærbrudd under krigen, blir ikke 1000 falne soldater på «Omaha Beach» så høyt lenger. Og hva med sovjetiske NKVD som henrettet 198 000 av sine egne soldater i løpet av 1941-42 alene? Faktisk viser det seg at Den røde armes selvpåførte tap i løpet av krigen oversteg de samlede tapene til både Storbritannia og USA. Etter krigen kunne en aktør som Storbritannia oppgi sine døde og sårede med en rimelig høy grad av nøyaktighet, mens Sovjetunionen rundet av sine tapstall til nærmeste hele million.

Det inntrykket vi har av verden er ganske enkelt bygget opp av vårt folks kultur, vår skolegang, vår kunnskap, våre lover, våre regler og våre normer. Jeg, som kommer fra helt vanlige kår, vil ha et ganske annet syn på verden enn kronprins Haakon. Kassadamen på Rimi vil ha et helt annet syn på verden enn kultursnobben som jobber på Nasjonalmuseet. Det er helt naturlig at topplederen i en stor bedrift har et litt annet syn på verden og mulighetene det enkelte menneske har, enn den fattige innvandreren som vasker kontoret hans på kvelden.

Vi er formet av vårt opphav.

Derfor er det egentlig ikke så veldig interessant hva enkelte mennesker mener om eksempelvis trygdeutbetalinger eller størrelsen på sosialhjelpen. Vi kan med ganske stor nøyaktighet forutsi hva enkeltmennesker mener bare ved å se på hvem de er. Mennesker har en tendens til å nesten bli parodier på seg selv. Blant annet ser vi at den såkalte «arbeidslinjen» der sosialklienter skal få redusert sine utbetalinger «for deres eget beste» og bli satt til å gjøre forefallende arbeid gratis for «å ta dem på alvor» i all hovedsak er frontet av personer som enten har – eller har hatt – ledende stillinger i det norske samfunnet. Kristin Clemet, som står oppført med over 2 millioner kroner i inntekt i fjor i skattelistene, gikk tidligere i sommer ut i VG og mente at mye av sykefraværet skyldes manglende arbeidsmoral. Hun var også veldig imponert over arbeidsmoralen til noen polakker hun hadde hatt jobbende i hagen. Og helt nylig var hun ute igjen, denne gangen i NRK, og mente at noe av grunnen til at mange unge under 25 år går arbeidsløse er fordi de er for kresne.

Kristin Clemets virkelighetsforståelse er jo selvsagt en helt annen enn min; som jo i ærlighetens navn kanskje kan bli litt i overkant «forståelsesfull» overfor sykdom eller svakhet. Grunnen til det er jo selvsagt ganske banal, jeg er selv ufør, kjenner mange som er uføre, har sett ganske mye lidelse i mitt liv og tjener ganske lite. Det ville vært veldig merkelig om jeg skulle gått ut og ment det samme som en millionær.

Mitt poeng er at vi burde se litt mer på oss selv og vårt eget opphav – og gjennom det få en større forståelse av hvorfor vi mener det vi mener. Vi må se på hvem vi er og hvor vi kommer fra for å kunne forstå andre og andres meninger. Det nytter ikke å slå hverandre i hodet med vår egen virkelighetsoppfatning. Vi må heller søke å finne fram til en felles forståelse av virkeligheten. Finne fram til det vi kan være enige om. Finne fram til fakta.

Men først må vi alle ha en «Ut a dæ sjæl opplevelse» så vi vet hvem vi er og hvorfor vi mener det vi mener.

(kilde, tall for krigen: «Europa i Krig» av Norman Davies, Gyldendal, 2007)

2 Kommentarer