En blogg om leddgikt, sykdomsmestring, behandling og erfaringer
Følger man debatten om helsevesenet kan man få inntrykk av at det står skikkelig elendig til her i landet. Skikkelig elendig liksom. Folk dør på trappa etter å ha blitt sparket i ræva ut på holka av en korrupt lege. Sykehusene er styrt av en samling mennesker med horn i pannen, tallet 666 tatovert i ræva og hesteklover til føtter. Og medisiner? Det får man ikke. For så jævlig er det liksom.
Vel, nå er jeg en rimelig rutinert bruker av helsevesenet. Og, jeg er godt fornøyd. Selvsagt, alt kan jo forbedres, men herregud da! Jeg har alltid fått god behandling, nærmest uten unntak. Klart, noen leger har jeg jo kommet bedre overens med enn andre, og noen sykepleiere har vært snillere enn andre. Sånn er det, og sånn vil det sikkert alltid være. Men likevel. Det er viktig å si det, spesielt i disse tider når «alle» klager sin nød: Det helsevesenet vi har i dette landet er faktisk innmari, innmari bra!
Og så har vi NAV.
Ja, det er innmari mye som går galt i NAV. Vi har alle lest historiene fra fortvilte brukere som spiser kattemat etter å ha fått 300 kr i sosialstønad i måneden. Sånt er jo selvsagt hinsides, og naturligvis må sånne episoder ryddes opp i. Likevel, og det er det viktige; NAV veileder sikkert 10.000 brukere hver bidige dag. NAV har ansvaret for store deler av statsbudsjettet, vi snakker om flere hundre milliarder kroner. Så herre min hatt; NAV gjør faktisk en ganske bra jobb, når det kommer til alt.
Joda, jeg har både fått god behandling og dårlig behandling fra NAV. Og jo, jeg har både fått dårlig og god behandling på sykehusene. Men når alt kommer til, så er det faktisk slett ikke så ille der ute i det offentlige helsevesenet.
Og det er det faktisk viktig at noen sier!
Politikere trekker ofte gal konklusjon og iverksetter feil medisin basert på mangelfullt grunnlag. Like ofte ser vi at politikere totalt overser faglige innspill til fordel for mer eller mindre rabiate drømmer eller visjoner. At 40 brukerorganisasjoner den 20. juni 2008 stod utenfor Stortinget og demonstrerte mot regjeringens rasering av rehabiliteringstilbudet i dette landet gjorde lite inntrykk på den styrende eliten som tydeligvis er frakoblet både sunn fornuft, kunnskap og verden her ute.
TALLET PÅ UNGE UFØRE STIGER
I 2004 endret Bondevik-regjeringen Attføringsordningen slik at unge kronikere ble fratatt mulighetene til å ta utdanning som attføringstiltak. Det ble advart mot at tallene på unge uføre mest sannsynlig ville stige på grunn av dette, men regjeringen bøyde ikke av fordi attføringsordningen ble brukt av (for) mange og kostet (for) mye.
Noen få år senere stiger uføretallene blant unge kronikere. Og ingen politikere skjønner noe som helst. «Hvordan kunne vi forutsett dette», spør de. Og så hamrer de løs med sitt (feilslåtte) budskap. Umoral, ropes det fra Stortinget og millionærvillaene.
HELSEKØENE STIGER
Siden de rød-grønne tok over har helsekøene økt. Ifølge Høyre skal tallet på de som står i helsekø akkurat nå være på 250.000. Økningen siden «sosialdemokraten» Jens Stoltenberg tok over skal være på minst 36.000. Og det er selvfølgelig dramatisk.
Verre er det dog at vi har politikere som er så fullstendig talentløse at de ikke klarer å trekke den forholdsvis enkle linjen mellom økningen i helsekøene og sykemeldingstallene. Det, mine damer og herrer, er jo den virkelige krisen her. Vi styres av en samling imbisiler.
REHABILITERINGSKØER
Mange brukerorganisasjoner har vært, og er, bekymret for rehabiliteringsløftebruddene til regjeringen. Det het, en gang for lenge siden, at rehabiliteringsarbeidet er det kanskje viktigste man kan gjøre for å holde mange – og da spesielt kronikere – lengere i arbeid. Men regjeringen har tydeligvis funnet viktigere ting, for rehabiliteringskøene er lange og de blir stadig lengere.
Konsekvensen vil være, og er, at sykemeldings- og uføretallene stiger. En revmatiker som får fysikalsk behandling vil (antagelig) kunne stå lenger i jobb enn en som ikke får det. En nyoperert som får oppfølging vil komme seg raskere tilbake i arbeid. Dette er så grunnleggende at jeg er sjokkert over at politikerne rett og slett – heller ikke her – klarer å trekke linjen mellom manglende rehabiliteringstilbud og økningen i sykemeldingstallene. Det er faktisk ganske sjokkerende.
I e24 kan vi dag lese at SSB-forsker Erling Røed Larsen mener at sykemeldte på en måte bør ha dårlig samvittighet for at de er borte fra jobben:
Man skal føle et lite stikk når man er borte fra jobb, og tenke på hva man går glipp av. Det er bare sunt. Selvfølgelig skal man være hjemme når man er reelt syk, men handlingsrommet for fraværet er stort.
- SSB-forsker Erling Røed Larsen til e24
Jeg er helt enig. Det er bare bra, og sunt, at folk føler seg ubekvemme med sykdom og fravær fra jobben. Det forskeren derimot ikke sier, er jo at for svært mange er det jo sånn allerede. Jeg kjenner masse mennesker som lider av svært alvorlige sykdommer. Og de mener alle sammen, faktisk helt uten unntak, at det er ufattelig trist å måtte være hjemme fra jobben bare fordi de er sengeliggende eller fullstendig slått ut. Ufattelig kjedelig, synes de det er. Dagene blir liksom helt uten mening.
Man skal også være klar over at de dagene disse vennene mine er hjemme, så er de såpass skrale at de hverken klarer å gå, eller sitte. De må ligge. I sengen. Men hadde noen kommet og båret dem på sine hender ut i en drosje, kjørt dem på jobb, båret de inn på arbeidsplassen og akkurat det samme ved arbeidsdagens slutt, så hadde de gladelig takket entusiastisk «ja» til det.
Jeg har en venn som har fått en sykemelding hos legen på noen uker.
Hadde sjefsmoralisten Kristin Clemet fått snusen i det hele hadde hun sikkert slengt hånlig med håret og ønsket min venn rett inn i fortapelsen. Stein Erik Hagen hadde sikkert brukt min venn som et eksempel på hvor dårlig det egentlig står til med arbeidsmoralen i dette landet. Men det sjefsmoralistene selvsagt ikke vet, er at min venn, som har hatt bekhterevs sykdom i over 50 år, og som kan rotere nakken litt under 3 grader hver vei, samt en kunstig hofte, ikke skal bruke sine sykemeldingsdager på å ligge på sofaen og se på fjernsyn eller shoppe eller noe sånt. Neida, han har fått en to ukers sykemelding hos legen for å trene. Min venn skal faktisk trene, antagelig gå på ski hvis været tillater det, hver bidige dag. Og sikkert både én, to og tre økter. Hver dag. I et par uker. Og han gjør det, ja du gjettet det sikkert, for å klare å jobbe.
Snakker om å ta ansvar selv!
Men så har jeg en del andre venner også. Som jeg egentlig på en måte skjemmes litt over å høre på. For de kan ta ut egenmeldingsdager for å dra på hytta. Eller for å kjøre snøscooter en arbeidsdag det er fint vær. De er også noen skikkelig sytepaver. Har de tråkket over bare bittelittegrann, så er det liksom helt krise. Da må de liksom holde sengen. Helt verst liksom.
I den grad livet er en konkurranse, så skal disse sytepavene av noen venner være evig glade for at de ikke har særlig dårlig helse. For hadde de opplevd sånne virkelige smerter bare én dag eller to, så vet jeg ikke hvordan det skulle gått med dem. Jeg har for eksempel brukt en halv time ned en 100 meters lang bakke i dag. Jeg skulle hente bilen, og for hvert skritt kjente jeg en skjærende, kolossal smerte i venstre hofte. Men slike smerter er jo på en måte ikke noe å bry seg om. Det gjør vondt der og da, men snart er man på jobb som vanlig, og da går det sikkert over på et vis. Alternativet, å måtte ligge på sofaen, er jo tross alt mye verre.
Jeg synes vi bare kan være ærlige om det. Mange av de som tar ut egenmeldingsdager er noen skikkelig sytpeiser. En litt vond skulder er ikke noe å bæse over. Jeg har hatt en ganske vond venstre arm i 9 år, uten at jeg på en måte har syntes at det var så innmari mye å klage over. Leddet er på en måte ødelagt, så jeg har en bevegelse i albuen på ca 10 grader. Det er jo faen ikke noen big deal. Herregud. Jeg har da en arm til.
Nei, dere som faktisk klarer å gå. Omså bare med krykker. Kom dere på jobb!! Dere aner faen ikke hvor deilig dere har det!