OL-gull i sutring

Leste en interessant sak i dagens VG om Jaysuma Saidy Ndure som får hard kritikk fra Olympiatoppens Johan Kaggestad. Jaysuma Saidy Ndure må slutte med sutringen, mener Kaggestad.

Dette er interessant fordi Kaggestad på en veldig folkelig måte forklarer dette med «Self-handicapping» som mange av oss revmatikere tyr til med jevne mellomrom. Der Jaysuma Saidy Ndure skylder på krappe svinger eller dumme motstandere, skylder vi revmatikere på lite hjelpsomme leger eller NAV-ansatte. Skylden for våre fiaskoer legges et annet sted enn hos oss selv. Vi unntar oss ansvaret for våre fiaskoer. Og det er en skummel tankegang, for hvis forhold utenfor oss selv er skyld i våre problemer, så trenger vi jo hverken å endre vår atferd eller jobbe hardere.

To begreper fra mestringslæren ligger veldig nære dette, nemlig indre- og ytre attribusjon. Som min gode venn Edgar forklarer i sin Ordliste:

Et eksempel kan være to studenter som begge får en gode karakterer på en eksamen. Studenten med indre attribusjon forklarer sitt gode resultat med egenskaper ved seg selv f.eks evne, motivasjon og hardt arbeid over lang tid. Studenten med ytre attribusjon forklarer det gode resultatet med faktorer utenfor seg selv, f.eks flaks eller lett oppgave.

(kilde: http://www.giktbloggen.no/?page_id=365)

Kanskje man kan si at Self-handicapping blir den negative versjonen av ytre attribusjon?

Den virkelig skumle delen av denne måten å tenke på er at man, gjennom å legge føringer for resultatet på forhånd, faktisk forhåndsprogrammerer egen fiasko. Jeg spiller for eksempel biljardturneringer hver uke, og der tyr jeg til self-handicapping ganske ofte. Mot enkelte spillere er jeg 100% sikker på at jeg kommer til å tape fordi jeg oppfatter dem som bedre spillere enn det jeg selv er. Jeg gjør dermed jobben enklere for dem. Hvis jeg ikke har «trua» som vi sier, så blir veien fram til seier MYE lenger. Det sier seg selv. Og dersom  jeg skulle være så HELDIG å vinne forklarer jeg dette – ikke med egen dyktighet – men med at motspilleren hadde en dårlig dag.

Jeg har dog blitt bedre på dette etter å ha jobbet over tid med å forandre egen tankegang. I dag har jeg et ganske bevisst forhold til akkurat dette med self-handicapping, og forsøker å endre tankegangen. Det gjør meg sterkere; men mer viktig – gjennom å analysere egen prestasjon er jeg i stand til å forbedre den. Hadde jeg forklart mine tap med uflaks hadde det ikke vært vits å trene.

For hvordan kan man egentlig trene på å unngå uflaks?

4 Kommentarer

Et «sykt» bra show

Norsk Leddgiktforbund avholder et spennende arrangement lørdag den 28. august i Oslo Sentrum. Arrangementet har som mål å sette fokus på leddgiktsaken, og en rekke artister, deriblant Venke Knutson, skal opptre. I tillegg til dette kommer fagfolk som leger, folk som jobber i Leddgiktforbundet, stortingspolitikere, pårørende og sikkert en hel del som har leddgikt vil jeg tro.

Og, for ikke å glemme. Jeg kommer faktisk også. For å holde et innlegg.

Leddgiktforbundet har invitert meg nedover, så jeg ser veldig fram til å få lov til å treffe andre med samme sykdom, lære litt om hva det er vi egentlig sliter med og selvsagt blir det flott å få høre litt god musikk. Jeg er også veldig fornøyd med at jeg får lov til å fremføre min kronikk som har vært publisert i Aftenposten og som ble plukket ut som det Norske bidraget til Edgar Stene-prisen 2010. For meg er det viktig at budskapet om at kroniske lidelser først og fremst er innmari mye arbeid når ut til så mange som mulig, og dette er en flott mulighet til å nå ut til enda flere.

Så har du leddgikt (eller vil ha det, hehe), er pårørende eller bare vil treffe meg, så kan du altså gjøre det i Spikersuppa i Oslo Sentrum lørdag den 28. august  mellom klokken 12 og 1600. Jeg har lovet Leddgiktforbundet å være tilgjengelig på stand, så det er bare å komme bort hvis du vil slå av en prat.

Hele programmet finner du på http://www.leddgikt.net/

1 Kommentar

Verdens vakreste sjøreise

Det sies at Hurtigruten er verdens vakreste sjøreise, og jeg er tilbøyelig til å være enig – selv om det ikke skal underslås at jeg ikke har vært på enormt mange av de andre sjøreisene som finnes der ute i den store verden. Hurtigruten er etter min oppfatning blant de bedre reisemåtene der ute, grunnet det lave tempoet, det rikholdige landskapet og alle de tyske pensjonistene.

Det skal mye til for at en tur med Hurtigruten ikke blir hyggelig.

Personlig skulle jeg gjerne reist mer med Hurtigruten, og har allerede lagt en foreløpig plan om å reise på en tur til Antarktis med min venn Edgar (han vet bare ikke om det ennå) om noen år.

Anyway, i år tok vi Hurtigruten fra Tromsø til Vadsø for å besøke et vennepar av oss som har kjøpt hus der. Veldig trivelig. Vadsø er en flott by med forholdsvis mye å by på. Det finnes verre byer i Nord-Norge, for å si det sånn. Vardø, for eksempel. Et usselt sted som vi dessverre kjørte til en ganske grå søndag. Det blir ikke flere ganger, for å si det sånn. De sier at de vil ha turister til Vardø. Vel, de kan jo starte med å skilte veien dit. Står man i Vadsø og skal kjøre til Vardø må man gjette på retningen. Jeg gjettet på at Vardø lå i stikk motsatt retning av Kirkenes (som var skiltet), og hadde rett i det.

Vardø representerer for meg det beste og det verste med Norge som ferieland. Det er dårlig skiltet, dårlig tilrettelagt for parkering, dårlig service, inkompetente ansatte, høye priser og manglende tilbud. På den positive siden ligger Vardø i et fabelaktig landskap.

På tur inn til Kjøllefjord. Et flott sted.

—

Kjøllefjord

—

På tur ut fra Kjøllefjord

—

Skjervøy

—

Mehamn

—

Honningsvåg. Fra sin beste side.

—

Honningsvåg. Fra sin verste side.

—

Havøysund.

—

Europas nordligste punkt. (På fastlandet. Nordkapp ligger på en øy.)

—

De som bor i Berlevåg lurer på hvorfor ikke flere kommer dit. De har antagelig ikke ankommet stedet sjøveien.

—

Ganske grått på overfarten. Dessverre ganske lite bølger. Jeg liker når det blåser litt.

—

En ansatt heiser flagget i kveldssola.

—

Vardø.

—

Vardøhus festning

—–

Midt inne i de dype Finske skoger kjører man plutselig ut på noe som må være en gammel flystripe. Se for deg 20 felt i bredden og 2 mil rett fram. Merkelige greier.

—

Etter en liten uke i Vadsø startet vi så sørover med bil mot Haparanda og IKEA. Jeg hadde naturligvis tatt mine forholdsregler og spist meg opp på prednisolon for å klare turen på drøye 700 kilometer. Det sier seg selv. Jeg var nødt til å jukse litt med medikamenter for å makte å sitte 10 timer i en bil.

Men det gikk forsåvidt ganske greit. Vi tok inn på et ganske brukbart hotell i Kemi, handlet det vi skulle på IKEA (som jo var rene shoppingfabrikken der man gikk inn på den ene siden med lommene fulle av penger før man kom ut på den andre siden helt blakk men med bilen full av flatpakkede møbler), og startet nordover igjen.

Jeg fant ut at det var greiest å kjøre Haparanda-Tromsø i to etapper, så vi kjørte først til alpinmekkaet Levi der vi tok inn over natten på et luksushotell på toppen av slalomløypene, før vi kjørte hjem til Tromsø friske og uthvilte dagen etter. Det gikk i det hele tatt veldig greit, selv om det skal sies at enkelte kjører som om de har stjålet både bil, last og førerhund. Det sies at det er vi som kjører sakte som skaper de farlige situasjonene, noe som sikkert er tilfelle.

Dog har jeg aldri tvunget noen å kjøre forbi meg i en sving.

1 Kommentar