Idiotene

«Idiot» er et ord som kommer fra gresk og betyr «en person som ikke er interessert i politikk», «en person uten yrkeskunnskaper» eller «en vanlig innbygger». I gamle dager ble «idiot» brukt som en medisinsk betegnelse på mentalt tilbakestående. Men i dag bruker vi det som oftest nedsettende om personer som gjør eller hevder noe mindre intelligent.

Vi kan for eksempel bruke begrepet idiot om en del av debattdeltakerne i saken om Gudrun som har fått avslag på sin søknad som arbeidsavklaringspenger fra NAV fordi hun har blogget for aktivt.

Det er viktig for meg å si at jeg ikke kjenner Gudrun personlig, har ingen erfaring med sykdommen hun lider av og aner ikke spesielt mye om saken i det hele tatt, men jeg leser at Gudrun har støtte fra både spesialistlege og fastlege i synet på at hun har en lidelse av så alvorlig art at hun må kunne regnes som ufør.

Det var imidlertid ikke tilstrekkelig for NAV. Vi kan levende se for oss en overivrig saksbehandler som bruker kveldene på å snoke rundt på nettet etter bevis for at Gudrun bare spiller syk og egentlig bedriver skiballett i fjellene i Afghanistan sammen med Osama Bin Laden. Det er som tatt ut av den siste komedien fra Tore Ryen, og det verste er at heller ikke denne komedien er spesielt morsom. For det er ikke morsomt når NAV overprøver alle eksperter, alle overleger, alle fastleger, brukeren selv og heller bare synser om at brukeren «ser jo så frisk ut».

I gamle dager ville man kalt saksbehandleren i NAV idiot. Og det synes jeg man må kunne gjøre fremdeles.

7 Kommentarer

Omtalt i VG. Igjen.

Til antatt stor glede for begge mine fans kan jeg i dag kunngjøre at giktbloggen er omtalt i VG. Igjen. Eller omtalt og omtalt, fru blom. Vi snakker vel mer om at giktbloggen er nevnt i VG. Og egentlig var det ikke det skikkelige VG heller, bare VG Helg, men det er da alltids noe. Og jammen ser det ikke ut til at jeg også er nevnt. Med navn. Som riktignok var feil.

Men Per Andre Jensen er jo et navn det også, tross alt.

Hvis du lurer så finner du «Per Andre Jensen skriver om å ha leddgikt på giktbloggen.no» i den lille faktaboksen oppe til høyre.

Takk til Sigrun Tømmerås for tips!

Legg igjen en kommentar

Det handler ikke om å ha trua

Hadde fotball blitt oppfunnet i USA ville alle sider av spillet vært gjennomanalysert og tallfestet. Men fotball ble oppfunnet av Engelskmennene på 1800-tallet, og derfor aner man stort sett ingenting om hva som lønner seg eller ikke lønner seg ute på banen. Britene er følelsesmennesker. Statistikk, analyser og matematikk er ikke noe for dem. I fotball finner man derfor også svært mange utøvere med et rikt følelsesliv og ditto elendig mestringsevne av både mot- og medgang.

Innen fotball trumfer det meningsløse utsagnet «Det gjelder å ha trua» alt annet. Glem forskning, kampanalyse, løsningsbasert tilnærming og statistikk. Det som teller er at «spellera har trua på at de kan vinne».

Meningsløst. Utsagnet «å ha trua» forteller ingenting om hvordan man rent konkret løser oppgaven man står foran. Dersom jeg skal måke snø utenfor døra hjelper det lite om jeg har «trua» dersom jeg mangler spade. Da vil kunnskap, erfaring og analytiske evner være av større nytte. For eksempel: Jeg vet at min nabo har spade, og gjennom erfaring vet jeg at han villig vekk låner bort spaden. Jeg gjør derfor en kjapp analyse av situasjonen, ser at jeg kan få tilgang til spade gjennom å låne den av min nabo som jeg altså har gjort ved flere anledninger tidligere, og kan derfor få måket snøen utenfor døra.

Innen biljardidrett som jeg bedriver er man ikke stort sett bedre. Det er en individuell idrett som bedrives av et rikt utvalg utøvere med et vidt utgangspunkt, men felles for de fleste er at de aldri trener. Aldri. I vår klubb vet jeg om 2 spillere som trener noenlunde jevnlig. Den ene er en mann med navn Kurt, og den andre er meg. Nå har vi riktignok fått til en ukentlig treningssamling hver mandag der jeg instruerer, men utenom det er det så vidt jeg vet ingen som trener slik som man bør trene; med base i kunnskap, analyse og statistikk.

I kampsituasjon spiller jeg med samme utgangspunkt som proffene spiller poker. Med kunnskap og sannsynlighet. Jeg trenger ikke å ha «trua». Jeg vet, gjennom kunnskap, hvordan jeg skal løse oppgaven som står foran meg, og gjennom erfaring jeg har opparbeidet meg på trening vet jeg at jeg er kapabel til å gjøre det hele riktig. Man kan si at jeg ikke har «trua», men kunnskap. Og det er langt, langt, langt mer matnyttig i det lange løp, og gir stort sett bedre resultater.

Jeg har også et ganske bevisst forhold til dette med resultat. I biljardidrett har spillerne stort sett vært overfokuserte på resultatet, uten å se på de bakenforliggende årsakene til det. Jeg forsøker å ha et analytisk forhold til min egen prestasjon, og kun det. Derfor kan jeg ofte være mer fornøyd etter et tap enn etter en seier, fordi det er min egen prestasjon som teller. Det er jo tross alt bare min egen prestasjon jeg kan gjøre noe med, så det ville vært meningsløst av meg å fokusere på hva motstanderen foretok seg – med mindre motstanderen gjør noen trekk jeg må ta til meg og inkludere i min trening.

Sykdomsmestring ligger etter min oppfatning svært nært opp til idrett og idrettens krav til trening med base i kunnskap, erfaring og analyse. Prestasjonsmessig må man kunne si at en god del revmatikere utøver idrett på et forholdsvis høyt nivå. Min gode venn Edgar pleier å ringe og fortelle at han har gått flere mil på ski. Det er imponerende for en mann på over 60 år med kunstig hofte, bevegelighet på 4 cm i nakken og nylig gjennomført hjerteoperasjon. Rent prestasjonsmessig ligger dette langt over mye av den treningen jeg har sett en del profesjonelle fotballspillere har gjort opp gjennom årene. Jeg er overbevist om at den prestasjonskulturen Edgar har opparbeidet for seg selv er tuftet på kunnskap om hva som er godt for ham og erfaring om hvor langt han kan presse kroppen for hver tur.

Man kan lett få det for seg at mestring av idrett, bilkjøring, sykdom eller hva det måtte være handler om følelser. Det er tull. Mestring handler om kunnskap og erfaring. Å ha «trua» er noe bare de som ikke vet bedre fokuserer på.

Hverken jeg eller Edgar trenger å ha trua. Vi vet allerede hva vi er gode for.

Legg igjen en kommentar

Siste ord er sagt

Fikk en kommentar på bloggen i dag som var så god at jeg fant det mest riktig å publisere den som et innlegg, slik at flere får den med seg. Kommentaren er fra Marianne og gjengis under. Med dette vil jeg bare si at jeg ikke kommer til å fokusere mer på denne debatten, da jeg føler at saken er tilstrekkelig belyst. At enkelte har funnet mine innlegg eller kommentarer støtende beklager jeg, men jeg minner om at mitt fokus på dette området utelukkende skyldes de skrekkhistorier jeg har blitt fortalt i løpet av det siste halvåret.

De ivrigste debattantene virker å ha glemt at vi har og har hatt denne debatten fordi en del pasienter på behandlingsreiser har hatt en veldig negativ opplevelse, ikke av selve behandlingstilbudet, men av enkelte andre pasienters omgang med alkohol. Vi snakker om svært stygge episoder med utfrysning, mobbing, regelrette trusler og ting som er så grove at de ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet.

Jeg håper Rikshospitalet finner fram til en passende løsning på problemene som medfører at behandlingsreiser til neste år blir et enda bedre tilbud enn det det har vært de siste 30 åra, og avslutter som sagt mitt engasjement i debatten med denne flotte kommentaren fra Marianne:

«Jeg er ikke revmatiker, og kan derfor ikke uttale meg om hvorvidt behandlingstilbudet er bra eller dårlig. Jeg kan derimot uttale meg om noe annet i samme gate, nemlig alkohol og smålighet.

Jeg sitter i styret for en forening, og vi arrangerer hytteturer og lignende for våre medlemmer. Vi fikk klager fra enkelte medlemmer på grunn av at enkelte andre hadde vært fullstendig kanakkas dritings, og at det var ubehagelig. De medlemmene som hadde vært særdeles langt over alle streken i forhold til alkoholbruk ble informert, og det ble besluttet at det ikke skulle være alkohol på hytteturene våre.
De som klagde mest var de som hadde vært mest berusa.
Stakkars oss får ikke nyte alkohol! Sovjettilstander! Overformynderi! Det er ikke vi som er problemet, det er DEM! Vi må få bestemme selv! Jævla pripne skitfolk i styret! osv
Høres dette kjent ut?

Det endte med at noen av dem ble veldig veldig sinte og “skulle aldri mer delta på hyttetur!”. To hytteturer senere har de meldt seg på igjen, og de to siste hytteturene våre har vært de beste vi noen gang har arrangert. Fordi stemningen var helt annerledes. Vi har fått tilbakemeldinger fra medlemmene på at de føler seg tryggere, og at de slipper å høre på andres fyllerør til langt på natt. Til og med de som var surest for disse forbudene er nå veldig fornøyde. De greier seg faktisk uten alkohol ei helg, og de som ikke greier å være sosiale uten alkohol har funnet seg noen andre å dra på hyttetur sammen med.
Det er nemlig ikke noe tvang. De må ikke være med på tur sammen med oss. De kan finne på noe annet selv, der de kan få lage de reglene de selv ønsker.»

- Marianne

1 Kommentar

Første annonse er solgt

Da kan jeg glede alle revmatikervenner med at første annonse på min spillerskjorte nå er i boks. OliVita, som blant annet produserer selolje som beviselig er veldig bra for oss revmatikere (Det ligger 20 års forskning bak OliVita, medisinske studier dokumenterer effekten), har tatt steget og kjøpt plass nr 1, på høyre bryst. Det betyr at dere som ennå ikke har fått sikret dere plass må være kjappe – for her vil det ventelig gå kjapt unna!

De plassene som er igjen nå er plassene 2-10, som alle koster kr 500,-

En del lurer sikkert på hvordan jeg rent praktisk løser det med betaling og slikt. Vel, jeg henviser bare kjøperne til denne siden på Revmatiker.no, der kjøperne fyller inn navn, adresse, beløp, osv, og så sender NRF de ganske enkelt bare en giro i posten. Så ingen av pengene går i nærheten av min konto. Alt går direkte til NRF.

Etter at kjøperne har fylt ut det lille skjemaet på Revmatiker.no, så ber jeg de sende meg logoen deres til meg på mail (post@peterandrejensen.no) slik at jeg kan få gitt denne til trykkeriet.

Bestille din plass?

Gå inn på denne siden og fyll ut skjemaet du finner der, eller bare send meg en mail på post@peterandrejensen.no – så tar jeg kontakt med deg!

—

Norsk Revmatikerforbund har omtalt denne lille kampanjen på sin egen blogg, som du finner her: http://revmatikerbloggen.wordpress.com/2010/10/20/spiller-biljard-for-revmatikersaken/

Legg igjen en kommentar

Svartmaling av behandlingsreiser

En del, hovedsaklig blant den eldre garde som har reist på behandlingsreiser hvert år siden 1980, mener at jeg gir motstanderne av behandlingsreiser ekstra skyts i deres utrettelige kamp for å få fjernet tilbudet. Sett bort fra den åpenbart konspiratoriske, smått paranoide siden av dette, skal det nevnes at enkelte jammen ikke går av veien for å svartmale tilbudet selv.

På RadioNorge kunne vi den 7. oktober høre at enkelte pasienter blir verre av å dra på turene, at angiveriet florer på samme måte som i gamle Sovjetunionen og at det hele bare er så ille altså. Så mye for at det bare er jeg som har et ensidig negativt fokus på behandlingsreiser. Jeg har i det minste en konstruktiv løsning på problemet, mens mine meningsmotstandere ønsker seg tilbake til forlorna tider.

Hør opptaket her:
http://www.radionorge.com/index.php?option=com_content&view=article&id=41&Itemid=22&norgesmagasinet=5
(Klikk på opptaket for 7. oktober)

Forøvrig:

Vennligst unngå å bruk uttrykket “kommunistisk diktaturstat, etc” i fortsettelsen når dere deltar i debatten. Det blir rett og slett bare for teit. Ikke bare fordi det blir fullstendig latterlig å sammenligne en innstramming av alkoholbruk på en offentlig finansiert helsereise med ting man foretok seg i den eneste kommunistiske diktaturstaten verdenshistorien har sett, men også fordi sammenligningen er en hån mot de millioner som faktisk ble drept der.

Kommunisme var Lenins versjon av Marxismen, og ble innført – bokstavelig talt – med dunder og brak i Sovjetunionen under den Russiske Revolusjonen i 1917. Lenin døde heldigvis tidlig, men overlot dessverre stafettpinnen til Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, bedre kjent under navnet Josef Stalin. Jernmannen fra Georgia likviderte sine medborgere i et vanvittig tempo. Først sine politiske motstandere (i likhet med Lenin), så kom turen til intelligensian, så militæret og så egentlig bare alle. I Sovjetunionen var det drapskvoter som skulle oppfylles, hele folkegrupper som skulle fjernes eller flyttes og en nød og en lidelse som verden aldri hadde sett maken til. Sovjetunionen hadde de største konsentrasjonsleirene verden noensinne har sett, mye større enn eksempelvis Auschwitz. GULag, som de Russiske leirene ble kalt, var landets største arbeidsgiver med millioner av ofre. (Russerne hadde imidlertid neppe spesialiserte drapsfabrikker som Nazistenes Treblinka, men spørsmålet man må stille seg er om ikke en konsentrasjonsleir i ytterste Sibir med tempraturer ned mot 50 kuldegrader kan betegnes som en drapsfabrikk?)

Lenin prøvde å invadere Polen. Stalin invaderte Øst-Polen og førte angrepskrig mot både Finland og de Baltiske Statene. Under Nurnbergprosessen, altså rettsoppgjøret etter den 2. verdenskrig, ble de (Tyske) tiltalte tiltalt på flere punkter, som innbefattet angrepskrig, krigforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Sovjetunionen, som ville hatt store problemer med å forsvare seg på alle punkter, deltok paradoksalt nok på anklagernes side.

Det kommunistiske diktaturet som het Sovjetunionen var et skrekkregime uten like, med opp mot 30 millioner ofre. Et terrorvelde ledet av massemordere som viste seg inkompetente til alt annet enn drap, terror og krigføring. Dette var en verden så hinsides alt annet at vi trolig må se til andre marxistiske eksperimenter, som Maos Kina, for å finne noe som kommer i nærheten. For å illustrere hvor sykt dette var, kan det nevnes at etter Stalins død i 1953 ble stafettpinnen overlatt til en blodig kamp mellom Stalins undersåtter. Det var omtrent like sinnsykt som om man lot Heinrich Himmler styre Vest-Tyskland etter krigen.

Å sammenligne dette skrekkveldet med forbudet mot å ta et glass vin på en helsereise betalt av det offentlige – det blir så dumt at jeg nesten ikke har ord. Vi får håpe sammenligningen skyldes ren uvitenhet.

PS! Som en kuriosa kan jeg nevne at mannen som knuste den tyske hær i slaget om Stalingrad vinteren 1943, Konstantin Konstantinovitsj Rokossovskij, nært ble henrettet av Stalin rett før krigen for et kriminelt forhold han umulig kunne ha begått. Rokossovskij måtte selvpåpeke i rettssaken at mannen han angivelig skulle ha konspirert sammen med hadde vært død i over 17 år, og ble av den grunn «kun» idømt en lengere fengelsstraff.

3 Kommentarer

Utfordringene til de konservative

Nok et innlegg jeg skrev til tidsskriftet Minerva for vel ett år siden. Dette er mer politisk i formen, men kan være interessant lesning for mange av mine mer politisk anlagte lesere.

Utfordringene til de konservative

Politikere kommer i to ulike former. Den ene politikertypen kjennetegnes av å arbeide etter et fastlagt program, en fastlagt ideologi. Man kan si at denne politikertypen setter seil og setter sin rute etter et kart, der det ved neste kai befinner seg et høyere mål. Denne politikertypen finner vi vanligvis på venstresiden.

Den andre politikertypen finner vi på høyresiden. Denne politikertypen erkjenner at han ikke kjenner hele stykket han spiller i. Han gjør kort og godt det tiden måtte kreve, utifra de forutsetninger han måtte ha for hånden. Og denne andre politikertypen er da ofte langt mer fremgangsrik enn den første politikertypen. Ulykkelige politikerskjebner er tallrike på venstresiden. Resultatene har ofte blitt annerledes – styggere – enn opprinnelig planlagt.

De konservative befinner seg utvilsomt i den andre politikergruppen. Konservatismens grunnide går i det hele tatt ut på at man nettopp IKKE kjenner hele filmen man ser. Man navigerer ikke etter en fastlagt rute. Man har intet høyere mål. De konservative bygger isteden sine handlinger og politiske avgjørelser på tradisjonelle verdier; demokrati, frihet, ansvarlighet. Man kan si at de konservative konserverer – bevarer – det man har lykkes med før, og tar dette med inn i fremtidige avgjørelser.

Men de konservatives problemer ligger ikke i dette. Det er svært fornuftig å bygge sin politikk på historien og verdier. Problemene kommer først når man møter en utfordring som går på tvers av ens egne verdier. Som et eksempel kan jeg nevne klimaproblemene kloden står overfor. I en debatt om disse problemene vil flere konservative verdier slå hverandre ihjel. På den ene siden anerkjenner de konservative den enkeltes frihet til å kjøre den bilen man måtte ønske, men på den andre siden vil ansvarligheten og hensynet til verden forøvrig pålegge de konservative å innføre restriksjoner på hvor mye hver enkelt kan tillates å forurense. Til slutt vil den personlige friheten måtte vike til fordel for klodens ve og vel. Det vil(le) iallfall være den ansvarlige – og riktige – beslutningen.

Et annet eksempel på et slikt dilemma finner vi i dagens debatt rundt skjenketider av alkohol i de større byene i Norge. Det er et kjent faktum at alkoholkonsumet har skutt rett i været siden 1990. Antallet skjenkesteder har økt med 36 prosent. Man har gitt tillatelse til å selge alkohol i dagligvarebutikker. Man kan si at den personlige friheten har økt betydelig på dette området, helt i tråd med de konservatives ønsker og verdier. Frihet er en verdi i seg selv, og det er ingen grunn til å redusere den personlige friheten til den enkelte – så lenge denne friheten ikke går ut over andre. Min personlige frihet stanser der din personlige frihet begynner. Alt dette er naturlig – og god konservativ politikk.

Men så ser man nå, og da særlig i de større byene i Norge, at problemene som følger i kjølvannet av et høyt alkoholkonsum bare øker og øker. Volden blir hyppigere. Skadene flere. Politiet kjører rundt helg etter helg og er – nærmest – barnevakter for voksne menn langt opp i femtiårene som ikke klarer å ta vare på seg selv. Tall fra “partybyen” Tromsø er særdeles stygge, og fullstendig entydige; så og si ALL vold skjer i tilknytning til et utested. Gjerningsmannen er, med uhyre få unntak, beruset. For å gjøre bildet enda klarere kan man legge til at 70% av all vold i Tromsø skjer enten natt til lørdag eller søndag, i tidsrommet 0000 til 0400 på natten.

I en slik situasjon, der bildet er så klart, vil det ikke bare være ansvarlig å stramme inn på den personlige friheten til den enkelte, det vil i tillegg være god sosial-, helse- og justispolitikk. Ja, det vil til og med være et godt trafikksikkerhetstiltak! God Høyrepolitikk? Utilsomt.

Etter min oppfatning er det balansegangen mellom det ansvarlige og det frihetselskende som er hovedutfordringen til de konservative i dag. Hvor mye bør finansnæringen reguleres for å hindre nye børskrakk og finanskriser? Hvilke grep skal man gjøre overfor bedrifter som utnytter fattige arbeidere i den tredje verden? Hva skal man foreta seg i forhold til klimaproblematikken? Hvor stor andel av oljefondet, den neste generasjons sparebøsse, skal brukes på oss som lever i dag? Bør man egentlig tillate den trøstesløse nedbyggingen av det offentlige helsevesenet? Er det kanskje ikke en verdi i seg selv at det offentlige er vekten i snoren som forhindrer ballongen i å fly? Burde man kanskje ikke ivre MER etter offentlige løsninger? Eller burde man overlate flere offentlige oppgaver til markedet? Er det virkelig noe mål i seg selv å ha flest mulig barnehager på private hender? Hvorfor skal sykehus på død og liv drives etter såkalte bedriftsøkonomiske hensyn? Slike spørsmål må man finne svar på, eller mer viktig; man må finne balansen mellom det ansvarlige og det ettergivende i saker som disse.

Jeg tror folket, samfunnet og verden trenger – og vil ha – mer ansvarlighet. Balansen har de siste årene blitt forrykket ifrihetens, man kan si det private markedets, favør. Man har rett og slett mistet balansen og ramlet av pinnen. Høyre, og de konservative verden over, må finne tilbake til balansen, skjæringspunktet mellom det ansvarlige og det ettergivende. Det er denne balansen som er de konservatives varemerke og fremste aktiva.

Det er bare hvis denne balansen blir gjenvunnet at man kan snakke om Høyre som en (for)ny(et) konservativ maktfaktor i Norge. Spørsmålet er om de konservative er sitt ansvar bevisst? Jeg håper det. Verden trenger ansvarlige konservative partier i en tid der finans- og klimakriser truer klodens fortsatte eksistens. Det beste er at man ikke trenger å forandre noe som helst; man trenger intet nytt kart, ingen flere konferanser, ingen flere møter eller lærebøker. Man trenger bare å finne tilbake til sine egne verdier. Det burde være innenfor rekkevidde for alle sanne konservative.

Også publisert i Minerva:
http://www.minerva.as/2009/06/12/utfordringene-til-de-konservative/

Legg igjen en kommentar

Bare. Nå kun kr.

Noen av de verste ordene jeg vet om er «bare» og «kun». Man hører dem ofte. «Jeg skal bare ditt eller datt.» Og i reklamen. «Til salgs for kun kroner så og så mye.» Begge uttrykkene handler om å bagatellisere andres opplevelser med base i ens egen oppfatning.

Det er uhyre skummelt, med mindre man kjenner personen man kommuniserer med meget godt. Billig for deg er ikke billig for meg, men helt klart fryktelig billig for Trygve Hegnar. Og den turen inn på butikken du bare skulle ta, var for meg kanskje ikke bare en liten tur, det var kanskje en sinnsykt lang tur, men hadde jeg vært en helt annen ville jeg kanskje vært skuffet over at turen ble så kort.

Jeg har skrevet om dette før i forbindelse med værmeldingen. Godt vær for deg er ikke nødvendigvis godt vær for meg, godt vær for allergikere eller godt vær for bonden. Sol fra skyfri himmel er faktisk ikke noe universelt ønske. Jeg kan ikke fordra soldager, både fordi solen som oftest skinner på tven under fotballkampen, men også fordi solen gjør stuen så intenst varm. Det verste med soldager er likevel det evinnelige maset om at man ikke må sitte inn i det fine været, akkurat som om man gjør menneskeheten en stor forbrytelse med å sitte inne på et kontor med air-condition.

I debatten rundt alkohol(mis)bruk på behandlingsreiser har en rekke debattanter gått i «vi drikker bare ett glass vin i helgene»-fellen, og bagatelliserer dermed opplevelsen for sine omgivelser, noe jeg finner respektløst. Dersom et menneske står fram og forteller at hun eller han har følt det som en fryktelig påkjenning å være tilstede på en behandlingsreise så må man kunne respektere den følelsen.

Det opplever jeg ikke at en del av debattantene gjør. I steden legger de skylden på meg for at behandlingsreiser er gjenstand for negativ oppmerksomhet, noe som blir litt som å skylde på veivesenet når fartsgrensen på en veistrekning blir satt ned, og ikke på alle råkjørerne. Og det er helt riktig; og det har jeg også påpekt tidligere; det er et mindretall (takk og pris) som er råkjørere. Men dette mindretallet må etter mitt syn bort fra veien, og det er mitt poeng i debatten. Dersom man klarer å fjerne eller å redusere antallet råkjørere så vil veien bli både bedre og mer trafikksikker, og fartsgrensen kan med alt overmål sikkert til og med opprettholdes eller dog økes. Det er først når ukulturen, råkjøringen, virkelig har fått satt sitt fotfeste at det blir snakket om å stenge en vei. Ikke før.

Dette er et så enkelt, men likevel et så vanskelig poeng. Det er et poeng som berører mange mennesker, og det er mange som har sterke følelser om det. Mange blir forbannet og mange skriver til meg om hvor glade de er for at noen endelig har satt fokus på utfordringene man har.

En debatt har selvsagt mange sider, og det er viktig at alle sider får komme til orde på en ordentlig måte. Derfor har jeg latt publisere gjesteinnlegg og kommentarer med innhold langt, langt over grensen av hva jeg vanligvis kanskje ville moderert språkbruken på, nettopp for å anerkjenne begge siders behov for å bli tatt på alvor. At vi som helt åpenbart er mer for avholdsfolk å regne kan ha visse problemer med å se det vakre i et tomt glass vin er en velkjent materie. Der har vi antagelig ikke vært flinke nok. Jeg bagatelliserer for eksempel ganske ofte andre personers avhengighet til nikotin, blant annet ved å fortelle dem at de egentlig ikke er avhengige (bare hjernevaskede). Og det er ikke bra, det bør jeg slutte med.

På samme måte som at de som røyker bør begynne å skjønne at en del personer faktisk ikke setter særlig pris på tobakksånde, og ikke bare avfeie hele problematikken med utsagnet «jeg tar meg jo bare en sigarett.»

Visste du at forresten at en tobakkspakke nå koster kun kr 200?

Legg igjen en kommentar

Svar til Magne Thomassen og hans meningsfeller

Magne Thomassen leverer en interessant kommentar til debatten angående problematikken rundt alkoholforbruk på behandlingsreiser. Dette er mitt svar.

For et par dager siden uttalte jeg at Magne Thomassen og hans meningsfeller så langt har bidratt med lite konstruktivt i debatten. Ikke misforstå; de har kommet med mange gode og interessante innlegg, men de står ennå steilt på de samme standpunktene de antagelig har stått på de siste 30 åra, som er:

1. Regelverket man hadde fungerte godt nok, det eneste problemet var at det ikke ble håndhevet på en skikkelig måte, og

2. Fokus på de problematiske sidene med behandlingsreiser for revmatikere bør ikke tas tak i for å kunne ryddes av veien en gang for alle, men heller forties ihjel, for problemer går jo som kjent over av seg selv. Dessuten har man egentlig ikke hatt noen problemer. Iallfall ikke noen problemer å snakke om. Fyll har man jo her hjemme også, så hva er problemet?

Helt legitime standpunkt, bare med noen vesentlige logiske brister:

1. Regelverket man hadde har ikke fungert godt nok. Det er derfor man har debatten. Det er derfor Magne Thomassen skriver gjesteinnlegg på min blogg, det er derfor Gunvor Forsbergskog gjør det samme. Det er derfor jeg har vært på TV, det er derfor Rikshospitalet har strammet inn på regelverket og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Å si at man ikke har hatt en utfordring med litt for høy partyfaktor er som å si at de mange som har kviet seg for å søke på behandlingsreiser på grunn av dette åpenbart må ha vært forvirrede. Et i og for seg helt OK standpunkt, dog noe ufølsomt overfor de det gjelder.

2. Regelverket har i seg selv ikke vært godt nok når man tenker på at behandlingsreiser ikke lenger bare er en lett bris av en treningsøkt, men fire knallharde uker trening som vil presse mange helt til bristepunktet. For 30 år siden var behandlingsreiser to aktive økter daglig ispedd noe massasje før stranden ventet. I dag kan ikke behandlingsreiser sammenlignes med noe annet enn en knallhard treningsleir. De fleste pasientene er oppe til morgengym halv sju. Man trenger neppe mange studiepoeng innen kosthold- og/eller treningslære for å skjønne at et daglig inntak av selv en beskjeden mengde alkohol vil legge en vesentlig demper på den enkeltes mulighet til å prestere optimalt. Alle voksne, fornuftige mennesker vil skjønne at Petter Northug ikke akkurat sitter å nipper til en halvflaske Vodka dagen før fem-mila i Kollen. Så hvorfor skulle pasienter på behandlingsreiser gjøre det, når mange av disse pasientene rent prestasjonsmessig går en fem-mil i Kollen hver bidige dag?

3. Det er uhyre smålig å redusere hardt arbeidende sykepleiere til kontrollører av om pasienter er fulle, lett brisne eller klin edru. Den jobben må de faktisk få slippe. Så når Magne Thomassen med meningsfeller etterlyser håndhevelse av regelverket, så vil det naturlige spørsmålet i kjølvannet av dette standpunktet være: Javel, men hvem skal gjøre jobben? Sykepleierne? Skal man leie inn dørvakter? Hunder? Hells Angels?

Den fornuftige løsningen er selvfølgelig at alle bare blir enige om at behandlingsreiser er et tilbud som nytes i edruelighet. Punktum. Så slipper sykepleierne å ta på seg håndheveransvaret, så får pasientene mer ut av behandlingen, og sist men ikke minst; de pasientene som har et anstrengt forhold til alkohol slipper å føle seg utenfor.

Fordelene med et alkoholforbud er mange, ulempene svært få. La oss ta ulempene først, så vi blir raskt ferdige med dem:

1. Magne Thomassen forteller at han har mange venner i Igalo som pleier å spandere Snaps til kaffen. Men heretter blir det visst bare kaffe, uten noe attåt.

2. Det sosiale livet – sett bort fra de som føler seg utenfor – har fått seg en edruelig slagside, antagelig som en følge av at færre pasienter opptrer med promille. Kort fortalt har det blitt mer poker, mindre klespoker.

Satt opp mot disse, etter Magne Thomassen og hans meningsfellers syn urimelige, umenneskelige konsekvenser kan vi kjapt liste (noen av) fordelene:

1. Pasientene får mer ut av behandlingen, som de jo faktisk er der for.

2. Sykepleierne slipper å håndheve noe skjønnsmessig regelverk, og kan heller konsentrere seg om den jobben de faktisk er der for å utføre.

3. Pasienter med et anstrengt forhold til alkohol slipper å forholde seg til rusmidler på behandlingsreiser, på samme måte som de slipper å forholde seg til rusmidler de gangene de er innlagte på sykehus her hjemme. Det skulle blitt rimelig ramaskrik dersom man hadde begynt å klage på at det bare ble servert melk, og ikke øl, i kantina rundt omkring på landets sykehus. Så hvorfor er det da naturlig at man serverer øl på sykehus i utlandet?

4. Skattebetalerne slipper å finansiere enkeltes utsvevende sosiale liv på barer i landet vi andre bare kjenner som Syden.

5. De pasientene som ikke får innvilget tur vet at de som drar faktisk får noe ut av oppholdet. Det gjør avslaget lettere å bære.

6. De pasientene som drar på behandlingsreise slipper den evinnelige klagingen på at vi bor i et «molboland» at «vi er innsatte» eller «vi blir behandlet som i en barnehage». Kanskje stemningen til og med letter dersom klagingen forsvinner?

7. Og det kanskje viktigste argumentet: I den tid der det skal spares inn på alt må man ha så få argumenter som mulig tilgjengelig for å forsvare en nedleggelse av behandlingsreiser for revmatikere. Pasienter som kommer hjem etter et hardt, men kvalitetsmessig glimrende treningsopplegg med masse helsemessig utbytte er det beste argumentet for å beholde, og til og med utvide ordningen. Pasienter som kommer hjem solbrune og lett brisne, er det beste argumentet for å fjerne det. Så enkelt er det. Et kvalitetsmessig løft, der de som knapt nok deltar på behandlingsopplegget lukes ut til fordel for topp motiverte pasienter med masse stå-på-vilje, er det beste man kan gjøre for å bevare behandlingsreiser som den viktigste institusjonen norske revmatikere fortsatt har og har hatt de siste 30 åra.

Når det er sagt så er det ett poeng som for meg står rimelig uforståelig: Dersom alkoholen har en så stor plass i den enkeltes liv at en hel måned uten en eneste drink oppleves som så ubarmhjertig at det rett og slett ikke er til å bære, så finnes det jo et helt gyldig alternativ i egenbetaling der det ikke finnes noe regelverk. Mellom 7000-8000 revmatikere velger den løsningen hvert bidige år. Det er faktisk langt over dobbelt så mange som drar på de skattefinansierte behandlingsreisene. De fleste velger naturligvis denne løsningen fordi de enten ikke fikk plass på de ordinære reisene etter å ha søkt, eller fordi de har en diagnose som ikke er omfattet av ordningen.

Vissheten om denne muligheten gjør det uhyre pinlig å høre presumptivt voksne, fornuftige mennesker syte over at de føler seg hensatt til en sovjetisk barnehage bare fordi de bare blir servert Munkholm.

Noen som nevnte ordet barnslig?

13 Kommentarer

Betraktninger om behandlingsreiser fra en ikke behandlingsberettiget

NB! Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Gunvor Forbergskog.

Jeg kjenner mange Igalofans og er også elsker av dette trivelige stedet, folkan, maten, naturen og kulturen og har feriert der både før og etter krigen.

Jeg har også prøvd behandling på instituttet med rekvisisjon fra NAV ( 24 behandlinger). Jeg har tidligere bodd utenfor instituttet og i år har jeg vært innlagt. Det var en vesentlig forskjell på å bo utenfor og å bo på instituttet.

Det var fantastisk å være innlagt. Omsorgsløs i 4 uker og gå på samme behandling som de som var innvilget behandling. En fantastisk omsorg i alle ledd døgnet rundt, fra vaskehjelp til behandlere. Jeg har matintoleranse og må ha spesialmat. Det var ikke noe problem. Jeg fikk komme til en dietetiker som laget liste til kjøkkenet over hva jeg kunne spise. Og jeg fikk bare mat jeg tålte. Fantastisk! Så forskjellen på meg og de på behandlingstur var at jeg betalte reise og opphold selv. Dyrt, men virkelig bra. Virkelig verd det hvis en har råd. Etter forrige gang jeg var på behandling der hadde jeg det bedre et helt år. Her hjemme må jeg betale fysikalsk behandling selv.

Nå forstår jeg hvor bra behandlingsreiser er. Fantastisk ! Ikke rart iveren er stor for å få behandlingstur.

Det jeg ble sjokkert over var all klagingen fra pasientene over alkoholforbudet i behandlingstiden fra søndag til fredag kl.16.00. Det var den eldre garde, de med lengst fartstid som klaget mest. De yngre og nykommerne hadde ingen problemer med de nye reglene som de syntes var helt greie. De skjønte heller ikke hva ”støyen” besto av fra sine medpasienter

Jeg er imponert av det norske personalet, lurer på om de har klart å jobbe der perioden ut?

Det ble så mye misnøye at Åse Lindrupsen fra Behandlingsreise måtte komme reisende til Igalo og ha allmannamøte. Der fikk alle som ville si hva de hadde på hjertet, komme med sitt.

Det var en skam å sitte å høre på alle mishagsytringene. Jeg og flere med meg ble skikkelig flaue. Noen trodde sågar at Lindrupsen kom ned for å lempe på alkoholbestemmelsen. Utrolig hva som ble sagt.

Jeg synes synd i dere som ikke forstår at alkoholforbudet er til dåkkers og medpasientenes eget beste.

Det skjæres ned på alle tilbud i dag i vårt samfunn. Om det nå ikke blir behandlings-/ferietur på dere samstundes, må dere jammen være tilfreds.

Håper bare at tilbudet ikke forsvinner

Lykke til

Mvh Gunvor Forbergskog

Legg igjen en kommentar