En blogg om leddgikt, sykdomsmestring, behandling og erfaringer
De kommer. Periodene. Der man ikke gidder bry seg om smerter eller medisiner. Der symptomer får seile sin egen sjø. Der legebesøk utsettes eller «glemmes». Alle kronikere vet hvilke perioder jeg snakker om. Og for de av dere som ikke vet det: periodene jeg snakker om er de periodene der man bare er så inderlig lei.
Rett og slett bare lei.
Kroniske sykdommer av alvorlig art, som for eksempel leddgikt, er ikke sykdommer som går over av seg selv. De varer livet ut. Og flere ganger i løpet av livet vil kronikeren kjenne at nå – akkurat nå – er «nok er nok». Nå driter jeg i alt og glemmer hele skiten for en periode. Jeg svelger medisiner på rutine, eller så driter jeg i det. Jeg går til legen, med mindre det er noe bra på TV.
Toppidrettsutøvere opplever lignende perioder. Der trening er et ork, gymsokkene lukter verre enn noen gang og der absolutt alle TV-programmer – selv NRKs «Ut i Naturen» – plutselig fremstår som så altoppslukende interessante at veien fra sofaen til marka fortoner seg som så lang at ikke engang Askeladdens gode hjelpere ville vært særlig til hjelp.
Men periodene går over. De gjør alltid det. For snart er kronikeren eller toppidrettsutøveren tilbake hos fysioterapeuten eller på bøylehesten som om ingenting hadde skjedd. Og akkurat da, i det øyeblikket, er kronikeren takknemlig for at han – og bare han – selv kan bestemme hvor og når han må ta seg en pust i bakken. En pause. Et avbrekk. En hvil.
En periode.