Jeg tok meg selv i å bli særdeles rørt rundt halv ni-tiden i går kveld. Grunnen var at jeg så et program om en gammel, blind gubbe som syklet Birkebeinerrittet for n’te gang. Og denne gangen, ja denne gangen, da kom han faktisk til mål. Og det var såpass vakkert at jeg ble voldsomt revet med, og måtte kjempe en stri kamp mot tårene.
Heldigvis var jeg alene hjemme.
Dette er jo slett ikke første gang jeg har blitt rørt av ting som jo strengt tatt ikke er noe å bli særlig rørt av. Slett ikke. Jeg satt og storgråt da Liverpool vant Champions League i 2005. Tenk på den du. Jeg satt og gråt fordi noen menn, som jeg ikke kjenner, og som er mangemillionærer – vant en turnering i fotball. Det er rimelig sært. Men, det blir verre. Jeg har grått til reklamer på TV. Ja, faktisk. Enkelte av disse reklamene for SOS Barnebyer, Redd Barna og Kirkens Nødhjelp gikk såpass inn på meg at jeg bare satte ut i hulking. Og husker du Armageddon? Ja, den filmen der Bruce Willis redder verden iført en skitten T-skjorte og fjorten dagers skjeggvekst – den filmen gråter jeg av fortsatt. Til tross for at jeg har sett den omtrent 73 ganger.
Og så har vi jo Titanic….. Som jeg gikk rundt og hulket av i ukesvis.
Det hele har jo sin forklaring. Jeg gikk på en medisin (Salazopyrin) som hadde en bivirkning av den litt merkelige sorten: man ble rett og slett helt rar i hodet. Følelsene løp løpsk. Gråt og hulking var standarden, ikke unntaket. Det var helt merkelig.
Jeg hadde gått på denne medisinen en stund og egentlig innfunnet meg med at jeg bare var litt ekstra følsom liksom. Men, på en behandlingsreise til Tyrkia i 2004 traff jeg en pasient som også gikk på denne medisinen. Og det var hun som gjorde meg oppmerksom på denne bivirkningen. HUN hadde også blitt helt sprø. Gråt av alt mulig, hulket og styrte. Hun hadde sluttet med medisinen hovedsaklig på grunn av dette.
Så, jeg sluttet jeg også... Likevel: spørsmålet man må stille seg i en situasjon der jeg svelger mellom 14 og 20 piller i døgnet.. hvilken av pillene var det som fikk meg til å gråte av denne gamle gubben som kom til mål i Birkebeineren? Eller er jeg bare litt ekstra følsom liksom?
Giktbloggen.no er en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 28 år. Leverte det norske bidraget til 
Jeg synes det er fint å være litt sånn hulke-emosjonell jeg
Å bli rørt er en sterk og ekte følelse i alle fall.
Jeg har hatt masse reaksjoner etter operasjon og midt oppi en bedringsprosess i det siste, og én ting jeg har lagt merke til er at jeg er veldig lettrørt.
(Prøv å se talen til Obama uten å grine i dag for eksempel.)
Vet du.. jeg gråt faktisk en skvett av obamas tale i morgentimene idag..