Betegnelsen “Ung ufør” er unge funksjonshemmedes sikkerhetsnett mot minstepensjon. I all enkelhet betyr det at hvis du blir ufør før du fyller 26 år, så kvalifiserer du til en litt høyere ytelse enn minstepensjonistene. Laveste sats er 1.8 G, mens unge uføre blir tilgodesett med 2.4 G hvis de er under attføring eller rehabilitering. Blir de uføretrygdet får de unge uføre 3.3 G. Ordningen skyldes at unge uføre naturlig nok ikke har hatt mulighet til å tjene seg opp pensjonspoeng – alderen tatt i betraktning – så da blir de unge tilgodesett med en litt høyere ytelse for å liksom gjøre opp for tapte muligheter.
Jeg måtte kjempe for denne betegnelsen i 4 år.
Grunnen var rett og slett så enkel at min saksbehandler i Alta ikke kunne regelverket. Hun påstod først at ung ufør-fordel KUN gjaldt uføretrydede. Jeg påpekte dermed at ordningen også var nevnt i loven om attføringsytelser (§11 tror jeg det var). Da ble hun stille, før hun spurte: “Jo, men er du i god form?”
Jeg ble litt perpleks, og svarte morskt: “Hva behager?” Hvorpå hun la ut om at man måtte sitte i rullestol for å kvalifisere til betegnelsen Ung Ufør. Noe som er feil, og som jeg selvsagt påpekte. Hvorvidt man sitter i rullestol eller ikke spiller ingen rolle – det avgjørende er om man har fått en skade, sykdom eller lyte før fyllte 26 år som har umuliggjort opptjening av pensjonspoeng. Hun avviste meg blankt.
Så flyttet jeg til Tromsø, tok kontakt med advokat – og startet ventingen. Advokaten måtte da klare å fikse opp i dette, tenkte jeg. 2 år gikk. Ingen svar. NAV, eller Aetat som det het den gangen, klarte å bruke først ett helt år på å sende sakspapirene mine til advokaten. Deretter trenerte de saken så godt de kunne.
Jeg ble så forbannet at jeg begynte å ringe NAV selv opptil flere ganger i uka for å få fortgang i saken. Og etter noen måneder traff jeg på en fornuftig sjel, som rett og slett skjærte igjennom. Det var så deilig å høre. Hun påpekte at det hadde skjedd så mye rart, så mye feil, så mye mistenkelig og så mye kritikkverdig i min sak at hun bare skjærte igjennom, tok av avgjørelse og ga meg medhold.
Jeg fikk dermed tilbakebetalt støtte for flere år tilbake. Støtte jeg i utgangspunktet skulle hatt. Støtte saksbehandleren i Alta, som dessverre ennå jobber i NAV til tross for at hun hverken kan regelverket eller eier sunn fornuft, skulle innvilget umiddelbart. Det er uholdbart at kun de som kan reglene og som er ressurssterke, som meg, faktisk får det de har krav på. Det er helt utrolig at man som bruker må lese Norges Lover fra bind til bind før man i det hele tatt tørr stille opp på et møte i NAV. Og det er dobbelt urettferdig at de ressurssvake brukerne ikke på noen måte har mulighet til å få det de har krav på – med mindre saksbehandleren deres har en god dag.
Sannheten er at det helt klart jobber fornuftige og dyktige folk i NAV også. Selvsagt gjør det det, og jeg håper for Guds skyld at de er i klart flertall. Det er de dårlige saksbehandlerne som skaper de sjokkerende historiene – og som på mange måter trekker hele etaten ned i søla. Jeg mistenker at det er de samme saksbehandlerne som går igjen i mange av historiene vi kan lese i media, eller på blogger som dette. Du kan si; jeg håper at det er de samme saksbehandlerne som går igjen i sak etter sak. At det er noen få sorte får. At det er noen få som er helt totalt ubrukelige. Og at det virkelig er slik at det store flertallet er dyktige og fornuftige.
Men jeg er neimen ikke sikker.
(Det legges til at det skjedde så mange saksbehandlingsfeil og det ble avdekket så mange kritikkverdige forhold i min sak om Ung Ufør-fordel at det ble gjennomført en granskning av saksbehandleren i Alta og hele kontoret der. Jeg vet ikke hva som kom ut av det hele.)
Giktbloggen.no er en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 28 år. Vinner av 
Det er så utrolig jævlig… jeg skjønner ikke at det går an å behandle folk på denne måten her.
Det håpløse med alle historiene er jo at de blir ekstra ille nettopp fordi den utsatte parten, som jo alltid er brukeren, som oftest befinner seg i en svært vanskelig livssituasjon.
Det er å sparke noen som allerede ligger nede, og sånn burde det ikke være. NAV burde være en hjelp, og ikke et hinder og en spore til flere problemer og bekymringer.
Jeg har hørt ganske sterke historier fra folk som akkurat har fått vite at de har kreft og som har måttet bruke sine siste år av sitt liv i kamp mot NAV.
Det verste med å lese det du skriver er å kjenne at disse historiene ikke sjokkerer meg lenger. De er for mange til det.
Og med tanke på at det som regel står et sykt menneske og kjemper med krefter man ofte ikke har å avse, i hver slik situasjon, så burde det jo ha vært så sjelden at man ble sjokkert når man hørte om det. Dette burde ikke ha vært hverdagskost.
Jeg tror det må være mindre ok å jobbe i NAV. Jeg får inntrykk av at det systemet gjør noe med en. Kanskje går det ikke an å være velfungerende i et dysfunksjonelt system i lengden?
Jeg er en av dem som jobber i NAV. Jeg har jobber der siden det ble opprettet (og før det også). Nå har jeg lyst til å fortelle litt om hvordan dette oppleves fra innsiden.
Først av alt: Opplevelser som dette er trist å lese om. Ingen av dem som oppsøker NAV skal bli møtt med annet enn respekt. Vi er til for å hjelpe folk og å forvalte stor offentlige midler til beste for hver enkelt og for samfunnet sett under ett. At folk føler seg dårlig behandlet er ikke akseptabelt. Men så er det vel sånn at med noe sånt som 14.000 statlige ansatte (http://www.nav.no/page?id=1073743081) så er det ikke til å unngå at man møter forskjellige folk i NAV, som man gjør andre steder. Det er vanskelig å unngå en og annen uheldig opplevelse. Men det er ikke dermed akseptabelt at folk føler seg overkjørt.
Men når det er sagt, så er det vanskelig å gjøre alle til lags. NAV er ikke ferdig. Vi er omtrent halvveis i den største reformen Norge har hatt. Jeg vet ikke hvor mange av de ansatte som har fått eller skal få nye oppgaver, men det er sikkert så mye som 3 av 4. NAV skal omorganiseres radikalt samtidig som det skal være full “produksjon” hele tiden. Det er nesten som å pusse opp alle rommene i et hus, samtidig som man skal bo der og ingen skal merke opppussingsarbeidet. Det er vanskelig.
Jeg tror personlig på at NAV skal lykkes, men at det vil ta tid og at de som oppsøker NAV dessverre vil merke at det er rusk i maskineriet. Nå er det blitt slik at “alle” er ute etter å kritisere og fortelle hvor fæle vi i NAV er. Jeg føler meg av og til som om jeg spiller i filmen “Fritt vilt”. Men så er det jo egentlig ikke sånn, for hele befolkningen er “kunder” og hele befolkningen har ikke negative opplevelser. Det er noe sånt som 400.000 saker som kommer inn til NAV hver måned (jeg er usikker på det tallet), og 99,99% av de sakene går greit, både for kunden og for NAV. Det glemmer man lett. Ikke dermed sagt at man skal glemme de 0,01% som ikke går greit, men bildet må nyanseres litt.
Den enkelte ansatte skal for eksempel ta ansvar for det som oppleves som urimelige regler Stortinget har besluttet. Det er da litt feil. Køen av folk som står og venter blir lengre og lengre, og mange av de ansatte må ofte velge mellom å prøve å redusere køene og å bruke mer tid på enkelte av kundene. Uansett hva man velger så blir det feil. Det er litt sånn at oppfordringen om at “Kan dere ikke bare….” er nesten umulig å følge, siden det er tusenvis av sånne “”Kan dere ikke bare….” hver eneste dag. Og da er det ikke lenger “Kan dere ikke bare….”. Da er det snakk om å bruke tusenvis av arbeidstimer. Og de timene er det mange som vil ha en del av.
Oppi alt dette så får vi så hatten passer. I mange tilfeller er det på sin plass, men som regel er det flere sider av en sak, og det kommer sjelden frem, ihvertfall i media. Men de som får mest kjeft er de som sitter ansikt til ansikt med kundene. De får kjeft for alt mulig. Jeg tenker at det er litt som om man kjefter på hallodamen i NRK for at NRK-lisensen er for høy.
Hva fører alt dette til? Ansatte som allerede legger ned masse overtid og jobber lørdager og søndager og lange kvelder for å ta unna en kø som stadig blir lengre begynner å synes det er utrivelig å gå på jobb. Og kanskje de slutter, som det står i en av kommentarene her. Og da må NAV ansette nye folk som ikke kan de reglene de skal kunne, og de må læres opp og er mindre effektive enn de som har erfaring. Og da tar saksbehandlingen enda lenger tid, og køene blir enda lengre, og det blir enda vanskeligere å lytte til folk som ber oss om “Kan dere ikke bare…”.
Nå ser jeg at dette kan se ut som et sytete forsvar. Det er ikke sånn ment. Det er bare det at alle kollegene mine og jeg gjør alt vi kan, hver eneste dag, for at NAV skal levere det vi skal levere. Vi vil dette, og vi prøver alt vi kan. Og jeg kjenner meg ikke igjen i kommentaren om at ” Kanskje går det ikke an å være velfungerende i et dysfunksjonelt system i lengden?” Hverken jeg eller mine kolleger er spesielt dysfunksjonelle.
Men altså: Det viktigste jeg ville si er at folk skal bli møtt med respekt når de kommer til NAV. Vi er der for å hjelpe, og vi klarer faktisk å hjelpe så godt som alle uten at det blir problemer.
(Jeg skrev omtrent den samme kommentaren i andre blogger.)
Jeg er selv midt inni en søknad om yrkesrettet attføring. Dette er andre gangen jeg søker. Første gangen ble søknaden avbrutt, da fastlegen min “friskmeldte” meg, fordi jeg klarte å gå etter å ha fått Humira en stund. Så frisk var jeg, at det hele endte med at jeg måtte ringe mamma på jobben fordi jeg ikke kom meg opp av sengen om morgenen. Det ble 15 dager på Martina Hansens Hospital, 6 kortisonsprøyter og en daglig dose på 40 mg prednisolon, i tillegg til alle de andre medisinene jeg til daglig står på.
Den gangen jeg ble “friskmeldt” kunne jeg ikke folketrygdlovens regler. Nå kan jeg, som jusstudent, kanskje disse reglene bedre enn mange i min situasjon. Denne gangen står jeg altså sterkere rustet til å tåle kampen mot NAV. For det er det det er, en kamp. Det er et byråkrati og en papirmølle så stor og vrang, at en skulle tro at systemet var utformet slik i håp om at folk vil gi opp og få det de har krav på!
Og det er ikke bare NAV som skal ha pepper her. Det er nemlig slik at Stortinget (lovavdelingen; justisdepartementet)har utformet et rotete regelverk. Folk flest vil jo begynne å lese folketrygdlovens § 1-1 og slutte på siste bestemmelse. Slik kan man ikke lese loven. Man må nemlig hoppe frem og tilbake mellom paragrafene. I tillegg må man kunne forarbeidene til disse, fordi det er her definisjoner kommer frem… Lett skal det ikke være!
Hilsen en oppgitt attførings-søker!
Jeg sitter om dagen å venter på et svar på en uføretrygdsøknad, og har hatt mange negative opplevelser med NAV. Mye usikkerhet, økonomiske vansker (grunnet treig saksgang), mange mange tårer og mye frustrasjon. På den annen side er jeg velsignet med en saksbehandler med mye forståelse, som selv plutselig har blitt pålagt et hav av nye arbeidsoppgaver, grunnet den nye reformen. Hun har også sliti med betegnelsen Ung Ufør, og det virker som om dette må være en av de mer misforståtte konseptene innen regelverket. Det er mer regelen enn unntaket at den ikke blir innvilget før lang tids kamp etter innvilget uføretrygd. Opptil flere saksbehandlere tror faktisk (ifølge henne) at Ung Ufør kun skal vurderes i ettertid av innvilgelsen, og at den ikke skal tas med i vurderingen av den opprinnelige søknaden. Det trengs åpenbart en oppklaring rundt dette. Jeg håper selv at jeg får den, da jeg er så “heldig” å ha vært sjuk siden tidlig pubertet, og derfor ikke har hatt noen inntekt å snakke om.
Krysser fingre!
Og takk for en opplysende artikkel som faktisk gjorde at jeg (endelig) forstod beregningen av denne ytelsen.
Jeg har vært heldig når det gjaldt ung ufør, jeg blei rett og slett informert om rettighetene mine og fikk det jeg hadde krav på. Hadde det alltid fungert så bra…
Syltegeek – det er lovbestemt at du SKAL orienteres om dine rettigheter. En lov som brytes daglig av NAV.
Ja. Bra noen fortsatt gidder. Jeg skulle ønske det fikk mer konsekvenser for dem som ikke gjorde jobben sin. Jeg skjønner at de har det travelt som f og noen ganger må prioritere hvilke ting de egentlig skal gjøre som de må la være, men det er likevel ikke greit. Det ødelegger så mye for folk.
Jeg tror ikke på at det er 99,99 saker som går greit på nav. Jeg har vært i kontskt med de i ti år, frem og tilbake, og ingenting har noen gang gått greit meg hverken meg, eller noen jeg kjenner.. Det har ALLTID dukket opp komplikasjoner! Jeg føler det er fåtallet som opplever at ting går knirkefritt der inne! Jeg føler det er veldig mange hyggelige folk der som kan jobben sin. Men en skulle neste tro at de har blitt slengt oppi en søppelsjakt for å rydde opp av ledelsen sin. De virker så hjelpesløse og frustrerte mange, mens noen bare virker arogante(det er få). Uansett, er dette ikke “kundenes” ansvar! Og “kundene” må klage på nav i slike tilfeller, det er det eneste vi kan få gjort! En ting er å rettferdiggjøre de som jobber der med forståelset for alt kaoset de jobber i, en annen ting er å godta at det kaoset skal gå ut over oss, som faktisk har de rettighetene! Noen MÅ faktisk ta ansvar, og det eneste vi kan gjøre er å klage når vi ikke får det vi trenger. Det er blodig alvor for en som venter på Nav. Det er snakk om penger for å overleve!
mine erfaringer med NAV er at de er svært godt organisert når det gjelder å forkludre sine klienters
situasjon. Jeg har hatt en sak gående om å få min minstepensjon omgjort til unguførefordel siden 2003!
Jeg lider av ulcerøs kolitt,angst,leddbetennelser og psoriasis har vært syk siden jeg var meget ung,men pga at jeg prøvde å være i arbeid fikk jeg ikke innvilget uførepensjon før jeg var 37år gammel,ble da ikke opplyst at det var noe som het ung uførefordel.Noen år senere fikk jeg opplyst om dette fra en venn som var havnet i samme situasjon.
Så i 2003 begynte brevskrivinga til NAV,med de vanlige avslaga, i sept 2008 anket jeg saken inn for NAV klage og anke vest,og i oktober samme år flyttet
jeg til filippinene pga min helsesituasjon. Har nå gått og ventet på svar fra NAV klage og anke vest i mere enn 1 år,og tok derfor kontakt med NAV og etter
litt mere skriving fant jeg ut at resultatet av min anke først var sendt til NAV lokalt og så videre til NAV internesjonalt,dette ble gjort uten å sende noe
svar på min anke til meg! lurer på om dette er lovlig. Fra NAV internsjonalt ble jeg etter forespørsel informert om at jeg kan søke om å få min sak gjenopptatt hvis “jeg fremlegger nye opplysninger
som har vesentlig betydning for saken”? dette til tross av at min
sykdomshistorie går mere enn 20 år tilbake i tid
og NAV allerede har alle de nødvendige dokumenter
i saken,(ca 6 kg ialt), virker på meg som NAV er veldig godt organisert når det å forhindre at jeg får prøvet saken for en høyere domstol.