En plikt til å jobbe

Jeg kom til skade for å si at funksjonshemmede må ta seg sammen og skaffe seg en jobb under et intervju med NRK som sendes søndag klokken 1200 på NRK p2. Eller skade og skade. Jeg mener det forsåvidt godt.

Og det er det å mene noe godt som er problemet.

Funksjonshemmede som gruppe ansees som en skrøpelig gjeng av svært mange. Den fysiske utilstrekkeligheten mange funksjonshemminger gir kan lett skape et bilde av at det er mer synd på funksjonshemmede enn det er på for eksempel funksjonsfriske. På grunn av dette vil det å hjelpe en person i nød, eller i problemer, eller i hjelpesløshet, eller i en vanskelig situasjon oppleves som en god handling av den som hjelper. Vi liker personer som hjelper andre, og spesielt er vi kjære i de som hjelper noen som har det vondt. Derfor slipper funksjonshemmede i mange situasjoner lettere unna sammenlignet med funksjonsfriske.

Det kan være situasjoner som da jeg som relativt uerfaren rullestolbruker rev ned et helt stativ med godteri inne på en kiosk uten å få så mye som et surt blikk fra de ansatte, eller det kan være situasjoner som da jeg som relativt uerfaren rullestolbruker utfordret en minst like uerfaren rullestolbruker til rullestolkappløp inne i en spisesal i Montenegro med det resultat at jeg vant løpet fordi min konkurrent ikke klarte svingen og braste inn i et stativ med kopper og kar.

Fikk vi kjeft? Nei. (Forøvrig: hvorfor skulle jeg få kjeft? Jeg klarte jo tross alt svingen.)

Siden det oppfattes som en god handling å hjelpe svake grupper som best man kan, vil det oppfattes som en tilsvarende ond handling å gjøre de samme svake gruppene vondt. For en bedriftsleder i næringslivet vil det derfor være nærmest umulig å ansette noen representanter for en svak gruppe. Fordi de er nærmest umulig å kvitte seg med, til og med i de situasjonene der avskjedelsen er berettiget. Det å kvitte seg med en representant for en svak gruppe er på alle måter – sosialt, politisk og økonomisk – en omdømmemessig tapersak. Det er mange grunner til at funksjonshemmede er uansattbare, men dette med opplevd svakhet – og også i mange tilfeller forakten for den – spiller etter min oppfatning en avgjørende rolle.

Det er vanskelig å komme bort fra at mange funksjonshemmede systematisk utnytter omgivelsenes godhet. Jeg hadde for eksempel aldri dans i gymmen på skolen. Fordi da hadde jeg alltid så innmari vondt i knærne (mens den samme smerten var som forduftet dersom fotball stod på programmet). Vi utnytter den goodwill som flyter til oss på både små og store områder hele tiden. Og det er ingen tvil om at dette bygger opp om inntrykket av at vi er representanter for en svak gruppe.

Løsningen er så enkel at den nesten blir overflødig å nevne. Men siden jeg kom til skade for å nevne den på riksdekkende radio får jeg vel bare hoppe i det:

Skal funksjonshemmede oppnå behandling – og dermed jobb og muligheter – på lik linje med funksjonsfriske må vi funksjonshemmede som gruppe løfte oss opp og ut av de gruppene som oppfattes som svake. Jeg har alltid ment at de som kan og har mulighet til å yte for fellesskapet skal gjøre det. Denne arbeidsplikten er like gjeldende for oss funksjonshemmede. Jeg vil gå så langt som å si at dersom vi har en restarbeidsevne vi har mulighet til å få brukt, så har vi en selvsagt plikt til å bruke den også.

Gjennom hardt, målrettet arbeid av oss og tilrettelegging fra myndighetene er det etter min oppfatning fullt mulig å få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet.

Og gjennom det øke respekten for de funksjonshemmedes ressurser.