Innlegg på regional nettverkskonferanse i revmatologi

Jeg var en av foredragsholderne på Helse-Nords regionale nettverkskonferanse i revmatologi som ble avholdt i Bodø i forrige uke. Dette innlegget gjengir i korte trekk det jeg snakket om.

—

Det er lett å få pasienter til å ta en pille hvis de bare behøver å ta pillen én gang, men det er veldig vanskelig å få en pasient til å ta en pille tre ganger om dagen resten av livet. Graden av non-compliance, eller det at vi ikke gjør som legen sier, øker i takt med tiden en sykdom varer og kravet til å følge opp en behandling. Det er mye som tyder på at revmatikere er en utsatt gruppe når det kommer til non-compliance.

En del av problemet tilskriver jeg mangel på nærhet, trygghet og kommunikasjon mellom ansvarlig behandler og pasient. Revmatologer er også, i tillegg til dyktige fagfolk, selgere av et budskap. På samme måte som at en bruktbilselger må overbevise sin kunde om at en bruktbil er verdt å bruke penger på, må en revmatolog overbevise sin pasient om å følge opp et behandlingsregime. Og på samme måte som at en bruktbil kan ha skavanker i form av dårlige vinterdekk eller småbulker har medisiner skavanker i form av bivirkninger. Mislykkes legen i sin salgssamtale er sjansen absolutt tilstede for at pasienten rett og slett ikke følger opp behandlingen.

Under konferansen i Bodø fikk vi høre et innlegg fra en representant fra BURG som hadde hatt 27 ulike leger i løpet av et år. Og når vi i tillegg vet at revmatikere som oftest snakker med sin lege under tjue minutter for hver konsultasjon, sier det seg selv at grunnlaget for et tillitsforhold umulig kan være tilstede. Det går rett og slett ikke an å bygge nærhet, langsiktige relasjoner og tillit på fem minutter. Jeg har hatt minst femti ulike revmatologer de siste årene. Jeg husker ikke navnet på noen av dem. I det private næringsliv ville vi sagt at klimaet for en god salgssamtale ikke eksisterer.

Et annet problem er at revmatologer og revmatikere ikke ser verden på samme måte. En lege er hovedsaklig opptatt av å telle blodverdier og hovne ledd, mens en pasient i større grad er opptatt av hvordan hun eller han faktisk skal leve med plagene. Det er ikke så viktig for en pasient om hun eller han har en CRP på under tyve.

Det viktige er om hun eller han klarer å knyte skoene.

Men det finnes faktisk en yrkesgruppe på sykehusene som deler det samme perspektivet som pasientene. Og som kjenner oss. Og som vet hva vi heter, hvor vi bor og hva vi jobber med. Som vet hvilke plager vi har og har hatt. De vet hvilke medisiner vi står på akkurat nå, og de kan fortelle hvilke medisiner vi har stått på tidligere – uten å kikke i journalen vår. De er opplært til å behandle hele mennesket, og ikke bare det vonde organet i kroppen vår. De er eksperter på kommunikasjon, relasjons- og tillitsbygging. Jeg har møtt dem hundrevis av ganger de siste årene. Jeg vet hva de heter. Jeg vet hvor de bor. Jeg har hatt nære samtaler med dem i mange år. Og de involveres stadig sterkere i behandlingen av revmatikere.

Den gruppen jeg snakker om er selvfølgelig sykepleierne.

På grunn av lange ventelister på sykehusene og stadig mer anstrengende økonomi i helseforetakene har sykepleierne de siste årene overtatt stadig flere av legenes oppgaver. Jeg reiste helt ned til Bodø, med Hurtigruta i sterk storm, for å fortelle at denne utviklingen ikke bare er positiv for økonomien i helseforetakene. Den er faktisk også positiv for oss pasienter.

Forsøk med såkalte sykepleierkontroller har blitt gjort ved en rekke sykehus, både i Norge og i utlandet. På sykehuset Buskerud kunne man allerede i 2006 rapportere om positive resultater. Et overveldende flertall av pasientene var fornøyde med det nye kontrollregimet, og ønsket å fortsette med det. Svarene fra pasientene var om mulig enda mer oppløftende. De kunne rapportere om at kontrollene føltes mer nyttige og at de gikk lettere. Forsøk fra utlandet viser samme bilde.

Jeg tror alle revmatikere på et eller annet tidspunkt vil komme til et punkt der det å ha en CRP på under tyve og minimalt med hovne ledd helt opphører å være viktig. Etter tredve år med sykdom vil man etterhvert komme til et punkt der man innser at slik som situasjonen er nå, slik vil den antagelig være en god stund framover, og nå må jeg bare finne en måte å leve med disse hovne leddene på.

I en slik situasjon er jeg. Og derfor oppfatter jeg også rutinekontroller hos revmatolog som ren sløsing av tid. For det første møter jeg en lege jeg aldri har møtt før. Så bruker vi de første ti minuttene av de avsatte tjue til at jeg oppdaterer legen på min journal mens legen sitter med nesen begravet i PCen. De siste ti minuttene er den tiden der jeg er naken og legen jeg møtte ti minutter før tar på meg og forteller meg ting jeg visste fra før. Som for eksempel at jeg ikke har optimal bevegelse i venstre hofte. Så får jeg en faktura i hånda, og så er det rett hjem for å vente på epikrisen.

I en tid der ventelistene er lange som vonde år er denne typen kontroller bare tull for en pasient som rett og slett ikke bryr seg. Jeg har ikke behov for å snakke om blodverdier. Jeg vil ha en samtalepartner som kan hjelpe meg til å bedre mestre hverdagen. Og slike samtalepartnere er jeg så glad for at allerede finnes! Der er der allerede! Så bruk dem mer!

Det jeg avsluttet mitt innlegg i Bødo med, og som jeg også blir å avslutte dette innlegget med, er at dersom Helse-Nord har behov for noen prøvekaniner som villig vil la seg forføre av sykepleiere, så er jeg faktisk tilgjengelig.

Så kjære Helse-Nord: Jeg skal inn på kontroll i mars 2012. Jeg håper jeg får en telefon fra sykehuset noen uker før der jeg får tilbud om å bli kontrollert av en sykepleier.