Om å føle seg trakassert

I en kronikk med tittelen «Føler meg trakassert» i Aftenposten forteller Marita Synnestvedt om måten NAV har behandlet henne siden hun mistet sin midlertidige uførepensjon.

«Som så mange andre opplevde også jeg i mars 2009 å miste den beskyttende statusen som midlertidig ufør og å bli plassert i samme kø som arbeidsledige – med plikt til å levere meldekort hver 14. dag – ellers ville jeg kunne miste arbeidsavklaringspengene. I møte med Nav ble det sagt at man ikke kommer utenom arbeidsavklaring, men at det også kun var en formalitet, en slags universalnøkkel til uføretrygd.»

Det var imidlertid ikke ordningen med arbeidsavklaring før eventuell varig uførepensjon som fikk Marita Synnestvedt til å føle seg trakassert; det var måten arbeidsavklaringstiltaket ble gjennomført på. Hun måtte, som – jeg vil gjette – alle andre uføre gjennom et slags karrierekurs på 4 uker som inkluderer «slik du skriver du en CV», motivasjon, rettigheter og plikter som arbeidstaker. Jeg tok dette kurset i 2006 da jeg skulle gjennom min andre runde med attføringstiltak, men ble takk og pris sendt hjem etter to dager. Kurset er beregnet på personer fullstendig uten noen fullført skolegang, og passer sikkert godt for den gruppen – men for personer som meg, med høyere utdanning, ble kurset bortkastet tid.

Den andre delen av et arbeidsavklaringsløp er at brukeren får prøve seg i praksis i en bedrift. I Maritas tilfelle fikk hun tilbud om å jobbe i en vernet bedrift med å sy puter. For henne, med høyere utdanning innen administrasjon og ledelse, ble jobben med å sy puter et slag i ansiktet.

«Jeg oppfatter (…) dette såkalte tilbudet som en ren trakassering av meg som person. Vel skal jeg få innvilget uføretrygd, men først må jeg bite i gresset, legge meg flat og gjøre botsøvelse i form av oppgaver som for en intellektuelt sett høyst oppegående person føles som nedrige.»

Og det er her jeg sporer av.

Fordi uførepensjon som ordning handler om inntektssikring for personer som på grunn av sykdom eller skade eller lyte ikke kan forsørge seg selv gjennom inntektsbringende arbeid (Folketrygdlovens §12-1). Det er altså en ordning med base i en medisinsk begrunnelse som både må ha vært forsøkt behandlet og dessuten være grunnen til at inntektsgivende arbeid ikke kan utføres.

Om brukeren ikke har interesse for det arbeidet brukeren er – medisinsk sett – i stand til å utføre, er derfor fullstendig irrelevant. Brukere som takker nei til arbeid de medisinsk sett kan utføre ut fra argumentasjonen «dette er kjedelig arbeid» er strengt tatt ikke uføre etter begrepene nedfelt i lovverket.

De er arbeidssøkere, og det er en helt annen kø.

I mitt tilfelle var denne prosessen rimelig enkel – selv om den tok mange år. Jeg har tre alvorlige diagnoser og er så funksjonshemmet at jeg ikke med noen rimelighet kan ta noen ordinære jobber – uansett bransje – med mindre arbeidsgiver går med på en ekstrem form for tilrettelegging. Så mitt arbeidsavklaringstiltak ble derfor at jeg forsøkte å etablere en bedrift der denne ekstreme formen for tilrettelegging kunne prøves ut. Etter fire år med utprøving av tiltaket konkluderte NAV med at jeg har en restarbeidsevne på 40%, noe som gjorde meg til 60% uførepensjonist. Min restarbeidsevne er i sin helhet knyttet opp mot tilretteleggingen av arbeidsplassen, hvilket vil si at dersom tilretteleggingen forsvinner vil min restarbeidsevne falle bort og jeg vil bli 100% ufør.

Derfor kunne jeg, dersom tingene ble lagt til rette, både jobbet som syerske og i kasse på Rema1000, selv om jeg neppe ville funnet noen av delene spesielt givende.

Sett bort fra syingen da. Jeg var flink til i sy på skolen.