Gangsperre er ikke gikt

For noen dager siden jeg hadde en hyggelig telefonsamtale med min gamle venn Edgar, der vi kom inn på mestring av sykdom – og da spesielt mestring av giktsykdom, som vi jo begge har nok av. Jeg har hatt mange slike samtaler med Edgar. Han er en god venn som har opplevd mye av det samme som jeg har, og skal gjøre, og jeg får mye ut av samtalene vi har.

Blant annet kom jeg til å tenke at sykdomsmestring ligger nært opp til bevisstgjøring. Man må klare å skille snørr fra bart. Samtidig er det viktig å selv ta kontrollen over sykdommen, i motsetning (som mange gjør) til å la sykdommen overta kontrollen.

Med bevisstgjøring, eller evnen til å skille snørr fra bart, mener jeg at man må vite hva som er sykdom, og mer viktig; hva som ikke er sykdom. Jeg måket for eksempel store mengder snø for noen uker siden. Mine smerter i høyre skulder var derfor ikke unormale. Alle får nemlig vondt i skuldra etter å ha måket 70 kvadratmeter kramsnø for hånd. Smertene var derfor typiske gangsperresmerter og kanskje litt overbelastning, men gikt var det nok ikke. På den andre siden brukte jeg nesten én time på snøryddingen grunnet mitt (skal vi si) ustødige og merkelige ganglag – og dette kan nok tilskrives gikta, men smertene var ganske sikkert helt normale.

“Hemmeligheten” til å kunne skille “vanlige” problemer fra “giktproblemer” ligger i erfaring. Nydiagnosisterte har sjelden denne erfaringen, og jeg har selv opplevd at en del skylder alle mulige problemer eller hendelser på gikta. Det er ikke på grunn av leddgikten at du ikke vinner i Lotto. Men hvis du, på grunn av en dårlig “giktdag”, ikke kommer deg til kiosken for å spille Lotto – så er det noe annet.

Viktigst av alt, eller iallfall minst like viktig som bevisstgjøring, er å ta kontrollen over egen sykdom. Jeg vet for eksempel at fysioterapi hjelper på giktsmerter. Men, det er ikke bare bare å gå til fysioterapaut. Man må komme seg dit, man må være der, man må trene, man må gjøre ditt og man må gjøre datt. Dessuten krever slikt en del energi, energi jeg heller vil bruke på andre ting. Så jeg gjør et valg. Jeg spiller biljard i steden for å gå til fysioterapaut. Jeg kan ikke gjøre begge deler, så jeg velger, og tar konsekvensene av det. Jeg får ikke like god bevegelighet i hofta, men jeg får gjort noe jeg synes er morsomt og givende. For meg er det å ha det greit og en givende fritid viktigere enn å ha full rotasjon i venstre hofte.

Så kan det hende jeg gjør et annet valg den dagen jeg blir drittlei biljard, men det er jeg som tar valget, og ikke sykdommen. Hadde jeg fulgt alle de gode rådene jeg får gjennom året, hadde jeg latt sykdommen oppta all min tid. Blant annet måtte jeg ha stått opp klokken halv 6 for å løpe en tur, drukket myyyye merkelig te, spist en del piller fra havet, gått til fysioterapaut et par timer midt på dagen, spist bare grønnsaker, trent ryggen på ettermiddagen, slappet av i Lotus-stilling til Hotel Cæsar, samt tatt en lett treningsøkt til kvelds. For ikke å glemme; jeg måtte ha deltatt på endeløse kurs og konferanser for å “oppdatere” meg på siste skrik innen giktmedisiner.

Jeg gidder ikke. Jeg har ikke tid til sånt. Så jeg tar et valg. Jeg har det litt vondere i kroppen, men har det mye morsommere og greiere med meg selv. Men jeg synes selvsagt at det er litt leit at det ikke er leddgikten som skyldes at jeg aldri har vunnet noe som helst i Lotto.