Toppidrettsutøvere som Petter Northug, Andreas Thorkildsen og Ole Einar Bjørndalen får mye oppmerksomhet og ros for sine prestasjoner. Med rette selvsagt; det er jo utvilsomt en stor prestasjon å kaste en pinne 100 meter uten å treffe noen funksjonærer, eller å gå kjapt på ski med et gevær på ryggen, men spørsmålet vi må stille oss er likevel:
Er det kanskje ikke en minst like stor prestasjon at jeg går på butikken for handle? Eller ikke at jeg gjør det, for jeg kjører jo til butikken, men tenk på en rullestolbruker da. Tenk på rullestolbrukeren i Hasvik som først må kaste den lamme kroppen over i rullestolen, så kjempe seg nedover en islagt trapp, så rydde oppkjørselen til huset for snø – kanskje med en liten turspade – for så å bryte rullestolen gjennom gaten ned mot butikken, før hjemturen starter med to pakker melk hengende i en pose bak på styret og en pakke egg plassert på fanget.
Ville du ikke si, sånn egentlig, både i forhold til prestasjon, angstrengelse og talent – at rullestolbrukerens handletur i Hasvik var en minst like stor prestasjon som Andreas Thorkildsen OL-gull? Eller Ole Einar Bjørndalens verdenscupseier i Sotsji? Eller er kanskje ikke rullestolbrukerens prestasjon egentlig større all den tid rullestolbrukeren jo må prestere hver dag, året rundt?
Satt på spissen, så kan man vel kanskje hevde at en normal handletur for meg muligens kan sidestilles – rent prestasjonsmessig – med Morten Gamst Pedersens innsats i forrige landskamp mot Sør-Afrika.
Ja, det er merkelig å se på prestasjoner på denne måten. Og selvsagt er alt satt på spissen, og selvsagt er jo dette sånn egentlig bare litt tullete. For mine prestasjoner kan ikke måles eller verdsettes. De får ingen omtale i aviser. De fører ikke til at fjortenåringer knipser bilder av meg med pocketkameraet de fikk til konfirmasjonen. Betalingen er også skuffende dårlig. Jeg har ingen trener, intet støtteapperat og intet forbund. Jeg har ikke engang en skikkelig sponsor.
Men det er kanskje det som gjør det hele litt imponerende?
Giktbloggen.no er en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 28 år. Leverte det norske bidraget til 
Jo, det er faktisk imponerende. Når man begynner å skjønne en del av dette sjøl, når man ikke lenger tar sin bevegelighet for gitt, så er det faktisk veldig imponerende. Og man får lyst til å kaste noe hardt på dem som sier “jammen, kan du ikke bare stikke ut en tur og gå litt i parken eller noe da?”
Vi skal ikke la oss lure når idrettsfolk skryter på seg stor smertetoleranse. Bjørn Dæhlie bruker metaforen ”å holde handa på ei varm kokeplate og den som greier å holde ut lengst før hånda blir tatt tilbake er den som vinner”.
Denne type smerte kaller jeg for ”liksom”-smerte fordi idrettsutøveren hele tiden vet at den er han selv som har muligheten til å fjerne smerten ved å slakke av på farten ( eller ta hånda bort fra den varme kokeplata).
Personer med sykdommer som f.eks leddgikt, smerte ved kreftsykdommer, isjias, fantomsmerter etter amputasjoner, smerter etter skader osv har ikke denne muligheten til velge når smerten skal opphøre. Og det er dette som gjør at smerter ved kroniske sykdommer er noe vanskeligere å håndtere enn en kortvarig forhøyelse av melkesyrenivået i muskulaturen.
Kanskje har språket vårt behov for at smerter kunne bli beskrevet på flere måter, f.eks. ett ord for ”liksom”-smerten til idrettsfolk og ett annet ord for den (ekte) smerten som personer med sykdommer må håndtere.