En hjelpeløs debatt

(Også Publisert i Minerva den 19. oktober 2009)

Om debatten rundt trygd, latskap og nordmenns arbeidsmoral.

Debatten rundt trygder og nordmenns (manglende) arbeidsmoral startet tidligere i sommer da Kristin Clemet gikk ut i VG og proklamerte at sykefravær handler om (manglende) etikk og moral. Siden den gang har mange hevet seg inn i debatten, den ene mer kunnskapsløs og forvirret enn den andre. Vi kunne nevnt i fleng, men lar det være.

For debatten rundt trygder, sykemeldinger, kostnader, pensjoner, (manglende) arbeidsmoral og (nordmenns) latskap har paradoksalt nok kommet inn i et uføre. Det er etter min mening på tide å rydde i debatten, sånn at vi kan gå videre.

Jeg våger påstanden at mange av deltakerne i debatten faktisk ikke vet forskjellen på uføretrygd, attføring, rehabilitering, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Ikke særlig uvanlig i seg selv, de færreste vet jo forskjellen på rehabiliterings- og attføringspenger, men da blir det litt håpløst å komme med innlegg i debatten også.

Nei, det debatten trenger er at deltakerne starter debatten på begynnelsen. Med mindre man finner svar på noen helt elementære spørsmål, så blir det poengløst å fortsette debatten. Og det første man må enes om er ganske enkelt:

Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ikke klarer å skaffe seg egen inntekt via arbeid, eller skal dette være opp til hver enkelt å løse selv? Hvis svaret på dette spørsmålet er at det nettopp er ønskelig at vi i Norge har et et velferdssamfunn som stiller opp for enkeltpersoner som sliter og har det vanskelig, så har man kommet ganske langt. For da blir neste spørsmål:

Hvem skal samfunnet hjelpe?

På dette punktet er det rimelig bred politisk enighet om at mennesker som ikke klarer å jobbe på grunn av sykdom eller andre problemer bør få en trygd. En støtte til et verdig liv. Vi vil ikke ha folk rekende rundt for å tigge penger. Samfunnets sikkerhetsnett skal fange opp de som faller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller skader. Det er i tillegg bred politisk enighet om at friske folk uten arbeid bør få en viss inntekt fra samfunnet mens de søker jobb. Vi er også ganske enige om at folk bør få erstattet tapt arbeidsinntekt hvis de blir syke i en kortere periode – såkalte sykepenger.

Og til slutt er det bred enighet om at ingen skal sove på gaten og legge seg sultne om kvelden.

Det er så vidt meg bekjent ingen som er uenige i disse tingene, kanskje med unntak av noen få rabiate liberalister ytterst på høyresiden. Vi vil ganske enkelt ha et sikkerhetsnett i Norge! Dette er vi alle enige om!

Men det man burde diskutere er ting som dette:

- Hvor mye skal en uføretrygd være på?
- Hvor syk/plaget/skadet må man være for å få en uføretrygd?
- Hvor mye skal vi gi de arbeidsløse?
- Hvor syk må man være før man kan bli sykemeldt?

Finner man svar på disse spørsmålene, så kan man egentlig bare avslutte hele debatten, for da blir resten opp til NAV, NAVs kontrollmyndighet, politiet og domstolene å fikse. Det høres jo flott og logisk ut, men så enkelt er det faktisk ikke:

For etter hva jeg kan bedømme er det ikke trygdepolitikk man har diskutert til nå. Det er regelbruddene. Kristin Clemet antydet for eksempel at mange sykemeldinger er grunnløse. Hun henviste blant annet til at mange flere gravide går sykemeldte i dag enn for bare få år siden. Lege Jørgen Skavlan var nylig ute i Aftenposten og mente litt av det samme. Nordmenn er ganske enkelt litt latere enn andre folk, uten at det skulle være noen grunn til det.

Unnskyld meg, men hva er det som feiler disse to debattantene?

Vi er enige om at alle som er for syke til å jobbe skal ha trygd. Så hvis man ikke er for syk til å kunne jobbe – så skal man jo ikke ha trygd heller! Da skal man spores opp og straffes! Er dette i det hele tatt noen vits å diskutere? Hvis mange sykemeldinger er grunnløse, så er det jo ikke selve ordningen det er noe galt med. Da er de jo et helt annet sted problemet sitter. Som at kontrollrutinene er for dårlige hos NAV. Eller at enkelte fastleger ikke gjør jobben sin. Eller at enkelte personer rett og slett er kriminelle. Eller at straffene for trygdejuks er for lave. Vi trenger jo ikke å diskutere hele trygdehimmelen bare på grunn av noen mørke skyer. Hvis man mener at NAV har for lite resursser til å avdekke trygdejuks, så må man jo i så tilfelle argumentere for at NAVs budsjetter bør styrkes. Det er et helt legitimt standpunkt og ganske sikkert et fornuftig ett også.

Det er derimot noe helt annet hvis Kristin Clemet eller Jørgen Skavlan mener at det er for lett å bli uføretrygdet eller sykemeldt i dette landet. Ikke misforstå; det er helt legitimt å diskutere vilkårene for å få uføretrygd. Men da må man jo si hvilke regler man vil gjøre noe med også, ikke sant?

Det er for eksempel et krav at man må ha mistet minst 2/3 av sin arbeidsevne før man kan få innvilget attføring. For å få innvilget uføretrygd må et attføringsløp først ha blitt forsøkt, i tillegg til at man må ha en sykdom/skade/lyte av så alvorlig grad at man ikke med noen rimelighet vil klare å utføre et lønnet arbeid. Hvis Kristin Clemet eller andre debattanter er uenige i disse vilkårene, så er jo det en helt ærlig sak – og absolutt noe man kan diskutere. Kanskje man bør øke kravene for å få uføretrygd? Jeg synes ikke det, men det går jo an å diskutere spørsmålet. Kanskje man burde ha forsøkt minst to attføringsløp før man kan få innvilget uføretrygd? Og burde man kanskje ha mistet minst 3/4 av sin arbeidsevne, mot 2/3 idag?

Sånt går det jo i det minste an å diskutere.

Problemet er at det gjør vi ikke. Man diskuterer ikke regelverk eller grunnlaget for regelverket. I steden stempler man svære grupper av befolkningen som snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Man stiller spørsmålstegn ved folks etikk og moral. Man lanserer det ene latterlige forslaget etter det andre. Man glemmer helt elementære forutsetninger. Som for eksempel:

Ja, det er lettere å bli uføretrygdet i Norge enn i Polen. Fordi vi er enige om at det skal være sånn. Og inntil vi blir enige om noe annet, så bør det være helt greit og legitimt å søke uføretrygd, attføring, arbeidsledighetstrygd eller sykepenger uten å få en moralsk pekefinger rettet mot seg.