Ta deg sammen!

Etter å ha publisert et innlegg om trygdedebatten i blant annet Minerva, har jeg blitt kontaktet av noen journalister som ville vite mer om slike ting. Blant annet har NRK ringt og spurt om mulighetene for et intervju eller en opptreden i et radioprogram. Så får vi se om det blir noe av, men dersom jeg skal intervjues eller debattere dette spørsmålet må man jo ha argumentene klare.

(Så hvorfor ikke bare skrive dem her, så alle kan lese dem?)

Mitt syn på debatten rundt trygder er ganske enkelt. Bli for en gangs skyld enige om hvem som skal ha trygd og hvor stor denne skal være, og så får man overlate resten til NAV. Tulledebatter om etikk og moral kan politikerne spare til sene kveldstimer i rødvinsrus. Men selvsagt må man, også i en trygdedebatt, skille trygd fra trygd og sykemeldinger fra sykemeldinger. Og så må man kanskje gjøre seg noen tanker om samfunnet og arbeidslivet som helhet. Men det viktigste er uansett bare å bli enige om et standpunkt.

Og mer har jeg egentlig ikke å si om den saken.

Men når det kommer til min kritikk av debatten rundt trygder har jeg en del å si. Dette, mine venner, er en stor årsak til (den voksende?) politikerforakten vi har i dette landet. En politikerkaste som tydeligvis ikke har noen evne til å sette seg inn i situasjonen til selv den enkleste uføretrygdede stakkar. Den samme politikerkasten som ikke går av veien for å innvilge seg selv og sine fordeler mer normale folk bare kan se langt etter. Jeg kunne nevnt i fleng – og skal for en gangs skyld gjøre det også. Les og la politikerforakten vokse!

• Mai 2006. Statsminister Jens Stoltenberg og Oljeminister Odd Eriksen leverer tilbake sine “firmabiler”, henholdsvis en snerten Mini Cooper og en scvwææær Volvo til over 800.000 kr, etter at det kom for en dag (eller overraskelse?) at ikke alle i dette landet syntes det var greit at ministerne hadde såpass kostbare biler til privat bruk på skattebetalernes regning.
• Noen uker senere viser det seg at statsrådene Brustad og Solheim har sneket litt i barnehagekøen.
• Måneden etter melder VG at skyhøye strømpriser antagelig vil ramme minste- og uførepensjonister knallhardt i de kommende vintermånedene. SVs miljøvernminister Helen Bjørnøy oppfordrer folk til å “sette ned tempraturen og ta på seg en varm genser.”
• September 2006. Bjarne Håkon Hanssen vil bryte avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) og endre sykemeldingsordningen. Gerd Liv Valla fillerister den Røde-grønne regjeringen. Stoltenberg hadde feilvurdert. Igjen.
• Året etter. Bjarne Håkon Hanssen forsøker å utrydde fattigdommen i dette landet ved å be om sosialklienter “stå opp om morran..!”
• 20. juni 2008. 40 organisasjoner demonstrerer utenfor Stortinget mot de Rødgrønnes løftebrudd i forhold til rehabilitering.
• Sommeren 2009. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen ringer 3 toppledere på Ullevål Sykehus for å forsikre seg om at vennen Inge Ryan får tipp-topp behandling.
• Sommeren 2009. Kristin Clemet, mangemillionær, uttaler at sykefravær handler om etikk og moral. Mangemillionæren legger videre til at hun er særdeles imponert over arbeidsinnsatsen noen innleide polakker viste henne da hun (med pisk?) drev dem rundt i hagen. Clemet viser også til at gravide tydeligvis sykemelder seg langt mer nå enn de gjorde før (noe som senere viste seg å være galt).
• Økonomiprofessor Øivind Anti Nilsen ved Norges Handelshøyskole (NHH) uttaler til Nettavisen at uføretrygd er smittsomt.

Og sånn kunne vi fortsatt nærmest i det uendelige. Det hører med til historien at under den Rød-Grønne regjeringen har millionærene i dette landet fått massive skatteletter, mens de sykeste har fått økt egenandelene på livsnødvendige medisiner. Ser vi på kommune-Norge finner vi eksempler så grelle at de ikke egner seg på trykk. Sykehusene sliter med kolossale underskudd, som har betydd nedskjæringer i tilbudet. Og rehabiliteringsplasser forsvinner stadig vekk.

Men som Kristin Clemet sikkert ville sagt det: Det er bare å ta seg sammen, altså!