Påfyll av medisin

Jeg får behandling med en medisin som heter Orencia. Det er en av de nye biologiske medisinene som (visstnok) skal være særs effektive. I samme gruppe med medisiner finner vi Remicade, Humira og Enbrel. Felles for dem alle er altså effektiviteten, men de har også til felles at de må tas med en eller annen injeksjon. Ja, og så koster de flesk. Orencia – som jeg går på nå – setter Norske skattebetalere tilbake ca kr 200,000 hvert år. Det er mye penger.

Som du kan se av bildet over så settes Orencia intravenøst. Den snille sykepleiersken Ulla satte veneflonen. Det gikk, overraskende nok, meget bra. Ikke gjorde det vondt engang. Ulla har teken. Jeg er av disse pasientene som er såkalt “vanskelig” å stikke på. Årene mine er tynne, de ligger dypt og så har jeg et snev av sprøyteskrekk som gjør at jeg blir anspent og derfor vanskeliggjør hele stikkeprosessen.

Men Ulla får den altså på plass hver gang. Og bra er det, for Orencia skal gis intravenøst én gang i måneden. Første gang jeg fikk medisinen, en vakker dag i April, stakk de meg femten ganger før veneflonen var på plass. Det var en del studenter inne i bildet. Til slutt satte de likegodt veneflonen i “blodprøveåra”. Jeg så ut som en narkoman da jeg var ferdig.

Så langt har jeg ikke merket store virkningen fra medisinen. Dessverre. Eller, jeg vet jo ikke. Formen er ikke så aller verst, men nå har jeg gått på en cocktail av kortison, cellegift og sterke smertestillende i snart ett helt år – så da er det vanskelig å si hva det er som virker. Kanskje det er kortisonen, kanskje det er cellegiften, kanskje det er en kombinasjon av alt sammen. Eller kanskje sykdommen er på vei inn i en mindre aktiv periode.

Vanskelig å si.