Behandlingsreiser – slett ingen ferie

Tilbudet om behandlingsreiser til utlandet gjelder for barn, ungdom og voksne som har inflammatoriske (betennelsesaktige) revmatiske leddsykdommer, psoriasis, voksne med senskader etter poliomyelitt samt barn og ungdom med kronisk lungesykdom og/eller atopisk eksem.

Behandlingene består av tre til fire ukers opphold i varmt klima med fysikalsk behandling og medisinskfaglig oppfølging. Tilbudet er et supplement til den behandling som eksisterer i Norge.

For revmatikere finnes det flere ulike behandlingsinstitusjoner i varmere strøk. Ungdommene drar til Casas Heddy på Lanzarote, gamlingene drar til Gran Canaria og vi “andre” kan dra til enten Igalo i Montenegro eller Balcova utenfor Izmir i Tyrkia. Jeg har vært alle steder, også på Gran Canaria, men det var i “privat” regi. Jeg har vært 2 ganger på Lanzarote, 2 ganger i Montenegro og en gang i Tyrkia.

Mest fornøyd var jeg med et opphold i Montenegro i 2003, selv om jeg nok overvurderte egen helse i begynnelsen. Kort fortalt er det sånn at behandlingsreiser absolutt ikke er noen sydentur, ferietur eller hva du nå forbinder med varmere strøk. Du blir ikke brun, for å si det sånn. Grunnen er at du er opptatt med behandling, trening, trening og atter trening fra klokken 08 om morgenen til klokka 16 om ettermiddagen. For en som omtrent ikke hadde annen treningsbakgrunn enn å skifte kanal på TVen ble oppholdet i Montenegro litt av et sjokk for den stakkars kroppen. Jeg gikk fra å trene null timer i måneden til å trene 3 ganger om dagen. Bassengtrening, individuell trening med fysioterapaut og dessuten en slags linjegymnastikk i gruppe.

Det er nesten som å være en del av Olympiatoppens toppidrettsprogram dette.

Så jeg havnet i rullestol en liten stund i løpet av oppholdet. Anklene sa rett og slett stopp. Og knærne så ut som noen basketballer. Det er ikke bare-bare å være på behandlingsreise.

Og det er bra, for dette er et tilbud som koster masse penger. Man må betale en egenandel på hundre kroner dagen, som summa summarum betyr at du må legge ut “hele” 2800 kroner for en måned i varmere strøk. Og det enda på et topp-topp hotell som best kan sammenlignes med Spa. Mat får du servert, rommet blir vasket og alt er egentlig meget deilig. Jeg fikk blant annet dusjmassasje i et badekar – hver dag klokken 08 – av en vakker serbokroatisk ung kvinne. Og klokken 14 – hver dag – fikk jeg en halv times ryggmassasje av en (ikke fullt så vakker) serbokroatisk kvinne.

Joda, behandlingsreiser har absolutt sine gode sider. Man bor på spa-hotell en måned og blir dullet med etter alle kunstens regler. Dessverre er det alltid noen som ikke skjønner at dette absolutt ikke er en ferie, og oppfører seg deretter. Hver eneste opphold jeg har vært på har blitt litt skjemmet av at enkelte deltakere ga seg jamnt faen i hele treningen og stakk på stranda. De ble dessverre ikke sendt hjem, men det burde de egentlig. De stjeler faktisk plassen til noen som kunne hatt god nytte av dette.

For veldig mange har meget god nytte av dette. Enkelte har faktisk så god nytte av et slikt behandlingsopplegg at de klarer å jobbe full tid hele året – bare de får dra på behandling om sommeren. Alternativet hadde, for en hel del, vært full uføretrygd. Såpass dramatiske resultater kan man se på noen pasienter.

Har du ikke vært på en behandlingsreise, og er revmatiker (og i brukbar form) – så anbefaler jeg deg å søke på behandlingsreise til Utlandet. Søknadsfristen i oktober og det er legen din som må søke for deg.

Les mer hos Rikshospitalet.