Sjuk (at) work

Det er kanskje ikke så mange som tenker på sykdommer som en jobb, men det burde flere burde gjøre. For sykdom er først og fremst slitsomt. Leddgikt, bare for å ta et vilt eksempel, betyr vanligvis en hverdag fyllt med smerter, medisiner, legebesøk, proteser, uførhet, NAV-konsultasjoner, utfrysning, isolering og gråt. Heldigvis betyr leddgikt også økt dødelighet, slik at lidelsen ikke varer så lenge.

Men stort sett er leddgikt jobb, arbeid og yrke.

I dag for eksempel, begynte jeg min arbeidsdag klokken 0730. Da måtte jeg vralte meg ut av sengen og inn i dusjen. Jeg får nemlig en del medisiner som settes intravenøst, så da blir man for alle praktiske årsaker innlagt på sykehus. Vel, før man kan innlegges sånn ordentlig må man jo komme seg ut døren hjemme, skrape rutene på bilen og finne en parkeringsplass. Så må man vente på å få ta blodprøve, ta blodprøve, finne avdelingen man skal innlegges i, vente på legen, drikke en del kaffe, snakke med legen, bli undersøkt av legen, ta litt flere blodprøver og kanskje få målt blodtrykket, før man endelig kan sette seg ned i en stol, brette opp ermet og gjøre seg klar for stikking.

Og så er man liksom innlagt.

Noe som varer i rundt 8 timer. En full arbeidsdag med andre ord. Inkludert ubetalt lunsj. I løpet av arbeidsdagen gjør man ikke så veldig mye fornuftig, annet enn å vente. Og ja, det er ganske kjedelig å vente på et sykehus. Men det er altså det dagen består i. Å vente. Vente på hva, spør du kanskje? Vel. Man venter på at kroppen skal ta opp medisin gjennom en liten slange som en sykepleier med en voldsom kraftanstrengelse har presset på plass. Eller veneflon, som det jo også kalles.

Og sånn pleier det å være når man er på jobb.

Men ikke i dag da. For i dag var jeg faktisk sjuk. Sjuk, spør du? Ja. For en gangs skyld var jeg altså sjuk. Joda, jeg har jo en del diagnoser av ganske alvorlig karakter fra før, men i dag var jeg altså sånn sjuk som alle andre er av og til. Strengt tatt er dette en ganske uvanlig følelse for oss innflammatorikere. Vi blir ikke influensasjuke. Grunnen er at vi har et sinnsykt immunforsvar som tar livet av alt som kommer. Derfor gadd ikke jeg å ta svineinfluensavaksine da hysteriet raste som verst her rett før jul. Ærlig talt, det får da være grenser for hva jeg skal utsettes for.

Det jeg har fått nå er visst et virus. Legen sa at det ville gå over om en liten stund, sikkert et par dager, men jeg kunne ikke få Mabthera-injeksjonen jeg skulle hatt i dag i dag, fordi man liksom skal være “frisk” når man får den. Greia er at man reduserer immunforsvaret, og da er det dumt å ha et virus flyvende rundt i kroppen.

Men det går da bra. Jeg dro hjem fra sykehuset i 12 tiden. Eller hjem. Jeg dro en tur på kontoret for å gjøre unna noe papirarbeid, og litt småting. Hodet var ganske tett og bihulene enda tettere. Men herregud da. Sånn er det jo å være sjuk.