En tragisk vinter

Vinteren har så langt vært et sant helvete for oss som er dårlig til beins. I dag begynte den fjerde helvetesperioden i Tromsø med pissregn etterfulgt av holke glattere enn glattest. Det er, for å være ærlig, det absolutt verste føret som finnes for oss litt opp i åra. Vi har null balanse og skikkelig angst for å brekke noe. Jeg kommer meg ikke noen vei når det er sånn som nå. Ut til bilen er det bare så vidt jeg kommer meg, men da bare dersom jeg smyger meg tett inntil husveggen der isholka enda ikke har tatt skikkelig tak.

Trening er det bare å glemme. Jeg har INGEN mulighet til å komme meg ned til treningshallen, fordi bedriftsledere har jo totalt sluttet å strø utenfor butikkene sine. Jeg kan, eventuelt, kjøre til treningshallen, for så å bestille en drosje som kjører meg fra bilen og til inngangen. Og ikke sånn “nært” inngangen, nei – her må det parkeres omtrent inne i inngangen for at jeg skal ha noen mulighet til å komme meg inn. Jeg kan ikke handle heller. Finnes det en butikk der det strøs? Nei. Det finnes ikke. Så da må jeg eventuelt finne en butikk som har parkeringskjeller eller noe.

Slike ting er det vanskelig for friske folk å sette seg inn i, så jeg vil bare spørre: Ser du mange rullestolbrukere ute på holka? Ikke det, nei? Rullestolbrukere blir jo omtrent isolert når det er holke ute. Vi som til en viss grad kan gå selv prøver jo så godt vi kan, men vi må også redusere vår utetid til et absolutt minimum.

Greia er selvfølgelig at ingen styrer over været, og det skal vel godt gjøres å bo i et vinterland uten å møte på is. Men, nå skal det også sies at det er ganske lett å gjøre isen mindre glatt. Det går blant annet an å strø sand oppå den.