For enkelte nydiagnostiserte kronikere kan verden fortone seg som et sted som ramler sammen. Arbeide kan de ikke lenger gjøre i like stor grad som før. De kan kanskje ikke gå lange turer på ski. De kan ikke dra på like lange ferier. Kanskje må de slutte med en hobby. Kanskje må de tilbringe store deler av sitt liv på å omgås byråkrater på NAV. Eller leger. Eller sykepleiere. Og på toppen av det hele vil de leve med store smerter. Kontinuerlige smerter de aldri vil bli kvitt. (Med mindre de drikker seg sanseløst fulle, som en del jo faktisk gjør.)
I slike situasjoner, der verden fortoner seg som et veldig vanskelig sted, kan det klikke litt for noen og enhver. De kan bli svært deprimerte. Som om de sitter i et mørkt, mørkt hull de vanskelig kan komme seg opp av.
RUTINE
Vi mer rutinerte kronikere har sjelden denne følelsen. Vi har kanskje levd med vår sykdom lenge. Vi vet hva den innebærer, og vi kjenner den verden vi lever i ganske godt. Det skal mye til for at en rutinert revmatiker våkner opp en morgen overrasket over at nakken er stiv. Det er på en måte ikke noe nytt. Det er kjent materiale. Kjente omgivelser. Nye medisiner er ikke nye. Man har lest om dem, og kanskje snakket med andre som har hatt fått dem tidligere. Legen har man truffet før, og sykepleierne er nærmest som gamle bekjente å regne.
Hvis man skulle brukt et bilde på dette, så kan man sammenligne hverdagen til en rutinert revmatiker med utfordringen det er å balansere bortover en planke som ligger på bakken. Planken bare ligger der, så det er bare å gå over den liksom. Ingen big deal.
HØYT OPPE
Men sett at den samme planken befant seg 100 meter over bakken? Og hva hvis den befant seg 200 meter over bakken? 300 meter? 400? Da ville den nesten vært umulig å gå over. Det ville krevd voldsomme kraftanstrengelser, og sikkert både én og to bønner til vår Herre om lite vind.
Mitt poeng er at for mange nydiagnostiserte så befinner planken seg mange hundre meter over bakken. Det er slett ikke rart at de sliter, at de synes ting er vanskelig og håpløst, utfordringen tatt i betraktning. Men etterhvert som de nydiagnostiserte tar sine første skritt bortover, så faller planken noen meter om gangen. Det blir lettere og lettere. Planken beveger seg lenger og lenger nedover før den til slutt, kanskje etter noen år, befinner seg så nært bakkeplan at det slett ikke er noen krise om de faller.
Så hvor langt nede befinner du deg på planken?
Giktbloggen.no er en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 28 år. Vinner av 
Hei,
jeg er nydiagnostisert med RA, og har akkurat begynt med medisiner (methotroxat). Jeg er 39, og det føltes som om en stor del av mitt fremtidige liv plutselig ble veldig usikkert. Følelsen av å ikke vite hvor alvorlig det kommer til å bli og hvordan det vil påvirke meg er hardt å takle. Andre rundt meg ser ikke ut til å forstå alvoret fullt ut. Jeg ser jo frisk ut.
Bare en filleting som at jeg ikke lenger kan drikke alkohol på grunn av medisinen plager meg, jeg blar kjappere forbi vintestene i Aftenposten og det er en slags sorg over noe som er borte.
Men så husker man iblant at mange sliter mer, og at man bare må akseptere at slik er livet nå. Så får det bare komme.
Bloggen din, og andres, har vært en inspirasjonskilde og trøst midt oppi alt. Sånn har internett gitt meg mer kontroll over usikkerheten, og planken er mye lavere nå. Heldigvis!
Hei Trygve.
Hyggelig at bloggen min kan være en inspirasjonskilde og trøst. Takk!
Og veldig hyggelig at planken beveger seg nedover. Da stemmer min teori med dine erfaringer
Lykke til videre!
Tilbaketråkk: Et fint bilde « Trøste og bære
Det var et fint bilde syns jeg!
Planken min har begynt å nærme seg overkommelig høyde, heldigvis. Har hatt diagnosen RA i ca. 10 år, og det å få en “evigvarende” sykdom gjør at man går inn i en sorgprosess.Noe på en måte er blitt borte…. Takk for fin blogg!