Ingen dans på roser

I forrige innlegg fortalte jeg om “Bent” som altså slet tungt etter å fått en aktiv leddgiktsykdom, og som jeg hadde litt kontakt med i den tunge perioden. Han har det heldigvis mye bedre nå, noe vi alle er glade for. I den tunge perioden skrev han en liten tekst som han sendte meg nå forleden. Den står som en god beskrivelse på hvor dramatisk det kan føles å få en alvorlig kronisk sykdom. Teksten er anonymisert for å ikke identifisere “Bent”.

————-

Ingen dans på roser

av “Bent”

Livet er som fortalt ingen dans på roser, Men nå føles det som jeg er fanget inne med tvangsnevroser. Jeg skriker men ingen hører meg lengere, jeg er ikke den samme lengere. Ligger her i mørket, det dype mørket, urørlig og kjenner på følelsen av å være fanget inni sin egen kropp.

Først kommer det et lite sting av angst, begynner så smått så smått. Den sprer seg sakte men sikkert, men til slutt har angsten spred seg overalt. Jeg ligger gråtkvalt og tenker på hva har skjedd med meg? Hvorfor skjer dette meg?

Mørket har nå omfattet meg helt, ikke bare utenfor men også inni kroppen.

Hvert åndetak virker som en evighet, men det er jo det dette er, evigheten. Livet som jeg kjente det har forlatt meg, ingen andre innrømmer det, men jeg vet det. Trangen til å skrike brer seg i meg som en brusende foss, men eneste jeg får ut er et lite hikst.

Jeg gråter fortsatt lydløst, hvorfor gråte så andre hører det? Hvorfor vise andre at livet mitt er et levende helvete? Ender jo bare med at jeg drar flere med meg i dragsuget.

Tanken på en fremtid, hvilken fremtid?

Jeg kjemper febrilsk etter å finne lyspunkter, jeg har jo en mor som er glad i meg, tildels en far. Men hvor er disse nå? Jo nå kan du takke deg selv, Bent, for du har selv stengt de ute. Stengt de ute? Jeg har jo ikke en gang overskudd til å tenke på meg selv?

Hva har jeg gjort for å fortjene dette?