Tilbakefallet er et faktum

Jeg kan vel ikke lyve for meg selv lenger, jeg er på tur inn i en dårlig periode. Igjen. Forhåpentligvis blir ikke denne så lang som den forrige – som tross alt ikke varte lenger enn fra Mai 2006 til midten av Mars i år. Jeg håper denne dårlige perioden går fort over. Jeg skal innlegges på sykehuset førstkommende tirsdag, så da er det vel nakkeskudd eller medisiner som gjelder. Alt etter hva legen bestemmer seg for.

I folkeopplysningens navn har jeg forsøkt å ta et bilde av den høyre tommelen min. Den er dobbelt så stor som den venstre, og det kan jo være spennende å se for folk som aldri har sett noe sånt før. Men, jeg måtte gi det opp. Du skulle ikke tro det, men det er altså veldig vanskelig å ta bilde av begge tomlene – samtidig. Etter å ha forsøkt, uten hell, å trykke ned avtrekkeren med tungen – ga jeg opp. Du får klare deg med det mentale bildet.

Forøvrig har jeg, hvis jeg skal gjette, betennelse av stigende karakter, på følgende steder:

• begge ankler, særlig høyre (har feilstilling i høyre ankel)
• alle tær, særlig høyre stortå (vet ikke hvorfor)
• venstre albue (men den betennelsen har jeg hatt siden 1999)
• venstre hofte
• nakke
• begge knær (særlig venstre)
• høyre tommel
• høyre skulder (musearm, skyldes ikke gikta)

Behandlingen jeg nå skal igjennom er den gode gammeldagse greia. Cellegift og hestedoser med kortison. Ting jeg allerede går på, men som jeg sikkert blir å øke dosene på. Og så må jeg nok spise litt tabletter av mer “artig” art (les: sterke smertestillende) for å klare å jobbe noe som helst. Forøvrig river legene seg i håret. De nye biologiske medisinene som både er meget effektive og meget dyre, biter ikke på meg. Jeg har snart prøvd dem alle.

Så var det dette med smerte da.

Vel, smerte er en høyst personlig følelse. Det som er vondt for meg er ikke nødvendigvis vondt for deg. På giktsmerter er jeg nok rimelig hardfør, men jeg tar det igjen på andre områder. Jeg er skikkelig pysete på alt annet egentlig. Å klippe tånegler er skikkelig ubehagelig. Den smerten jeg nå har i kroppen er ikke voldsom. Det er ikke så mye verre enn å trå over sånn skikkelig. Bare at du trår over for hvert steg liksom. Du kan ikke gå uten å trå over for hvert steg, hvis du skjønner. Sånn er anklene. Knærne prøver jeg så langt det er mulig å ikke bøye, så det går bra. Og resten? Vel, jeg er ikke så skrekkelig aktiv av meg, så det er begrenset hvor mye smerte man kan føle fra sofaen. Men jeg har avtalt å trene biljard i morgen, så det blir spennende å se hvordan det går.

Men en ting som er litt deilig, er følgende: Jeg trenger ikke å leve i uvisshet lenger. Jeg er på tur til å bli dårlig, men det er jeg godt vant med. Jeg vet på en måte hvilken form jeg er i når jeg står opp. Det er på en måte litt godt. Samtidig tvinger ikke kjerringa meg til å gjøre husarbeid.

Og det er jo alltid deilig.