En blogg om leddgikt, sykdomsmestring, behandling og erfaringer
Etter å ha kjøpt ny leilighet i juni har jeg gått rundt og grugledet meg til å flytte inn. Jeg har gledet meg til en hverdag med veranda, voksne naboer og egen garasjeplass, men så har jeg gruet meg til selve flyttingen. Som jeg altså hadde bestemt at skulle settes ut til profesjonelle. Såkalt outsourcing (veldig populært for tiden, bare se på offentlig sektor).
Selv om de profesjonelle flytterne skulle ta seg av det meste av bæringen, så betød jo ikke det at ikke jeg måtte bære noe som helst. Tvert imot. Jeg måtte regne med en del gåing, bæring, strekking og pakking. Jeg forberedte meg derfor på at kroppen skulle få kjørt seg, så jeg startet selvmedisineringen samme dag som flyttingen begynte.
Tjue-dobling av dosen på kortison. Smertestillende tilgjengelig til alle døgnets tider.
Konsekvensen av dette var at jeg, til tross for mine handicap, faktisk maktet å bedrive flytting 12 timer i døgnet. Ulempen er selvfølgelig at selv om jeg ikke merker at jeg blir sliten, så blir jo kroppen sliten. Derfor regner jeg med at kroppen de neste to ukene vil behøve mer hvile enn vanlig. Jeg vil også gå tilbake til vanlige doser på medisinene, som vil gi seg utslag i noe mer stivhet enn normalt.
Men så lenge jeg er klar over det, er det jo uproblematisk, ikke sant?