..til Giktbloggen.no, en blogg om leddgikt, sykdom, mestring, behandling og mye annet. Ført i pennen av Peter Andre Jensen, som har hatt diagnosen RA i 27 år.
Kreftmedisinen innabords. Og litt om fattigdom.
I dag er det “Blog action day“, som er en årlig kampanje der bloggere fra hele verden setter søkelys på viktige temaer, og i år er det fattigdom som gjelder. I Norge har jeg fått med meg innlegg om dette her, her, her og her. Blant annet. En fin greie dette her. Rop fra folkedypet, liksom. Og kanskje noen med makt til å faktisk gjøre noe med verdens fattigdom leser et eller flere av innleggene. Vi får jo håpe det.
For fattigdom er både et problem og en vanskelig greie på samme tid. Fordi fattigdom er jo så mangt. Vanligvis setter vi likhetstegn mellom pengemangel og fattigdom. Som i beste fall er svært upresist. For hvilken standard skal man legge seg på? Hva skal man sammenligne med? Legger vi lista etter Kjell Inge Røkke så er jo alle andre i verden fattige, kanskje med et unntak i sultanen av Brunei. Legger vi lista etter meg, så er studenter som har råd til å gå på byen hver bidige helg fattige. Og legger vi lista etter en budeie fra Gambia, så er traktorsjåføren fra Polen steinrik. Vanskelig greie. Og vi har ennå ikke beveget oss innom minefeltet kulturell og intellektuell fattigdom – som i vår del av verden kanskje lettere trekkes frem enn hva tilfellet er i Sudan. Man har vanligvis penger til mat i Norge, men hva hvis man ikke har evner til å delta i samfunnsdebatten? Er man fattig da? Er jeg fattigere – rent intellektuelt sett – enn medlemmer av Mensa?
Det er som med sydom. Begynner man med å generalisere og gjøre sammenligninger – så er jo det en morsom og interessant øvelse, helt opplagt – men man kommer ikke noen vei videre. Hvis jeg skal henges i dag så hjelper det meg skrekkelig lite at tjue homofile ble steinet ihjel i Iran i går. Derfor er det viktigste å ha fokus på individer, og ikke på grupper. Vi må hjelpe alle, men vi må gjøre det stykkevis og delt. Tiltak er alltid mest effektive når de kan målrettes.
Jeg har ikke noen illusjoner om at jeg kan hjelpe hele verden. Men, jeg kan hjelpe én eller kanskje to. Derfor gir jeg hver måned et fast beløp til Redd Barna, og jeg sender noen kroner til Norsk Folkehjelp når de ringer for å selge kalendere og skrapelodd. Hvis vi alle hjelper bare én eller to – så er vi jo godt på vei tenker jeg. Og når det kommer til kulturell kapital bruker jeg ofte å prakke på mine venner et Ibsen-sitat eller to (foreløpig med vekslende hell).
Og så var dette med kreftmedisinen da.
Nei, jeg har ikke kreft, men jeg har nå blitt pumpet full av en medisin som brukes mot lymfekreft. Mabthera heter den visst. Og den skal dempe immunforsvaret. Du skjønner, innflammatorisk leddgikt – som jeg har – er kort fortalt en tilstand der immunforsvaret er litt “forvirret”, og starter med å angripe celler det ikke skal. Så når immunforsvaret dempes, så er det meningen at man skal bli litt bedre. Ulempen er selvsagt at man blir kjappere sjuk og sånn. Immunforsvaret er jo der for en grunn, vet du. Så jeg må nok holde meg unna folk som hoster mye og ser sjuke ut. Men det burde gå bra, asosial som jeg jo tross alt er.
Medisinen skal begynne å virke etter to til tre måneder. Kanskje. I “ventetiden” har legene pumpet meg full av flytende kortison. For å si det som det er; fra torsdag til tirsdag bodde jeg på sykehuset i Tromsø. Slitsomt. Jeg var den eneste personen der under 93 år. Hvor er alle de unge revmatikerne? Jeg må innrømme at jeg på slutten var så lei trivielle samtaler av typen “jaaa, nå er det fint vær ute, får håpe det holder seg ut November, hehe” at jeg bare skrudde opp lyden på TVen. Jeg tror jeg etterhvert fikk tilnavnet “Han som er sur”.